Min interesse for naturen fikk meg paradoksalt nok til å studere sosialøkonomi. Som barn plukket jeg blomster og laget herbarium. Jeg skulle bli botaniker. Men jeg begynte tidlig å se hvordan sårbar natur ble truet av krav til materiell velstand og effektivitet. Naturens stemme overdøves når gravemaskiner rykker inn. En dag fikk jeg høre ordet sosialøkonomi – vitenskapen om samfunnets verdiskaping og verdisyn. Nysgjerrigheten min ble vekket. Her kunne jeg vel finne svar på hvorfor naturverdier ofte blir usynlige i forhold til andre samfunnsverdier? Jeg tok farvel med botanikken og begynte å studere økonomi.
Det første jeg oppdaget som økonomistudent, var at naturen var merkelig fraværende. Samfunnsøkonomien beskriver natur og miljø i et økonomisk språk: Hva koster det å ta vare på naturen i forhold til andre gode formål? Naturen som livsgrunnlag for all menneskelig virksomhet var ikke til å få øye på i økonomifaget. Jeg savnet naturen. Jeg savnet de grunnleggende spørsmålene om menneskets forhold til naturen og sammenhengen mellom økonomisk vekst og vår sårbare klode.
SAMFUNNET ER PREGET av troen på at teknologi kan overvinne begrensningene som naturen setter for menneskelig utfoldelse, og at dette vil vedvare. Dette synet preger også samfunnsøkonomi som fag, de økologiske grensene for økonomisk vekst blir ikke gjenstand for diskusjon. Naturen blir sett på som gjenstand, noe ”der ute” som skal fylle våre materielle behov. Naturen får sin økonomiske verdi ut fra den "preferanse" som forbrukerne tillegger den – i en avveining mellom alle andre goder. Økonomifaget har ikke rom for refleksjon om forholdet menneske/natur på et psykologisk og åndelig plan. Samtidig er også materiell velstand som grunnlag for trygghet og livskvalitet, et humanistisk mål – å løfte mennesker ut av fattigdom.
Det mangler altså et feminint omsorgs-perspektiv i økonomifaget, med refleksjon over hvordan feminine samfunnsverdier er underprioritert til fordel for maskuline. Det er ikke rom for å problematisere menneskelige kostnader ved stadig effektivisering hvor omsorgsverdier blir usynliggjort på samme måte som naturverdier.
SAMFUNNSØKONOMIEN styrer mye av samfunnsdebatten som i stadig større grad preges av det økonomisk mulige og ønskelige. Samtidig mangler det en diskusjon av fagets normative verdier. Grunnleggende maktforhold blir ikke satt spørsmålstegn ved. Tall og begreper misbrukes i politisk maktspill der menneskelige og økologiske konsekvenser blir usynliggjort.
Kritikken mot det eksisterende økonomiske paradigmet kommer nå fra ulike hold: økologisk perspektiv, kvinneperspektiv og globalt utviklingsperspektiv. Kanskje kan økologisk balanse ikke oppnås uten balanse i menneskelige, sosiale og økonomiske relasjoner? På samme måte som økologisk økonomi vektlegger naturverdier, vil feminin økonomi vektlegge omsorgsverdier, som i eksisterende økonomiske paradigme er usynlige. Boken Hvis kvinner fikk telle av økonom og politiker Marilyn Waring fra New Zealand viser sammenhengen mellom det økologiske perspektivet og kvinneperspektivet.
Kanskje kan økologisk balanse ikke oppnås uten balanse i menneskelige, sosiale og økonomiske relasjoner?
VANDANA SHIVA er verdenskjent indisk landbruksforsker og aktivist. Hun har synliggjort de livstruende økologiske og sosiale konsekvensene av det teknologiske og industrialiserte jordbruket. Samspillet mellom teknologisk utvikling og økonomisk makt i fattige land truer både naturen og kvinners mulighet til å skape et levebrød i jordbruket. I neste omgang kan konsekvensene ramme oss alle. Om menneskeheten og jordens livgivende økosystemer skal overleve, må hensikten med den økonomisk-teknologiske utviklingen totalt revurderes.
Den amerikanske økonomen Julie Nelson har også bidratt til å utvikle et feministisk perspektiv i økonomisk tenkning. Hun tar opp hvordan økonomifagets synsfelt kan utvides til å inkludere både omsorgsverdier og naturverdier. Det handler om å utvide det økonomiske paradigmet fra sambandet mellom kjøpedyktig etterspørsel og markedets tilbud til forbindelsen mellom menneskebehov og det økologiske livsgrunnlaget.
HVA ER GRÅDIGHET? Dette spørsmålet får overraskende lite oppmerksomhet blant økonomer. ”Mer er bedre” oppfattes som en norm for ordinær økonomisk atferd. Men økt materiell velstand gir ikke nødvendigvis bedre livskvalitet. Høyere forbruk avhjelper nødvendigvis ikke misnøye, for ønskene løper alltid foran i en økonomi preget av selvinteresse og grådighet. Jakten på ytterligere velstand når man har tilfredsstilt basale behov som hus, mat, klær og sosial trygghet, fører ofte med seg stress, følelsesmessig utbrenthet, åndelig utarming og mangel på mening.
Økonomisk teori fokuserer sterkt på det rasjonelle mennesket og overser ofte våre ubevisste drivkrefter. Økonomifaget tar utgangspunkt i Homo oeconomicus, det økonomiske mennesket, en egosentrisk variant av Homo sapiens. Jo mer han karrer til seg, jo bedre for økonomisk vekst. Egeninteresse er hans kompass, og denne er bra for forbruket. Grådighet er et fremmedord. Den humanistiske økonomen George Brockway beskriver ufriheten i grådighet: Ironisk sett er det økonomiske mennesket, Homo oeconomicus, ikke fritt i psykologisk forstand – men styrt av egen materiell vinning.
Det økonomiske liv har ikke god nok beskyttelse mot rovdrift på natur og mennesker. Høyere forbruk, samtidig som det blir mange flere av oss, skaper et stadig økende press på naturens resurser og den økologiske balansen. Det naturlige ønsket om materiell fremgang har fått alvorlige miljøkonsekvenser. Egeninteressen blir et tveegget sverd når vi ikke kan skille mellom sunn egeninteresse - drivkraft til et bedre liv - og ubevisst grådighet – en tørst etter mening i tilværelsen som vi tror – og som reklamen stadig påminner oss om – at vi kan finne i shopping.
Psykoanalytikeren Melanie Klein har vist hvordan utvikling i barndommen leder mennesket i retning av grådighet eller sjenerøsitet. En harmonisk utvikling fra spedbarnets første leveår styrker evnen til å føle takknemlighet og sjenerøsitet som voksen. Tidlig ubalanse forstyrrer evnen til å føle tilfredshet. ”Det sultne barnet" i vårt indre blir en ubevisst drivkraft i voksenlivet. Grådighet, eller behovet for trøst, kommer til uttrykk som en vedvarende mangel på tilfredshet. Hjerneforskeren Peter Whybrow peker på at biologisk sett er mennesket dårlig tilpasset overforbruk. Fra naturens side har vi ikke fått noen automatisk motvekt til grådigheten, og vi trenger å mobilisere vår bevissthet og evne til ansvarlighet for å finne vår økologiske balanse – både som individ og for menneskeheten som helhet.
Tidlig ubalanse forstyrrer evnen til å føle tilfredshet.
SAMFUNNSØKONOMIENS premiss om at "mer er bedre" har sine idéhistoriske røtter i en tid da rovdrift på naturen ikke bare fikk et større omfang enn før, som følge av befolkningsvekst og teknologisk utvikling, men fikk filosofisk legitimitet gjennom splittelsen mellom natur og menneske. Vektlegging av rasjonalitet og egeninteresse er et resultat av en dualistisk tankegang, der fornuft og følelse skilte lag i opplysningstiden. Dette medførte et verdimessig skille mellom maskuline og feminine verdier, der feminine verdier ble nedvurdert.
Fra et feministisk perspektiv har Julie Nelson beskrevet den idéhistoriske bakgrunnen for Homo oeconomicus som en splittelse mellom positive og negative aspekter ved maskuline og feminine verdier. Når egeninteressen mister kontakt med sine skyggesider, vil grådighet operere fra underbevisstheten. Derfor mangler Homo oeconomicus forståelse av sin grådige side. Veien fra snever egeninteresse til ansvarlig egeninteresse med omsorg for andre går gjennom å utvikle selvinnsikt og balanse mellom de feminine og maskuline verdier vi alle har i oss. Ansvarliggjøringen innebærer en balanse mellom å ikke fornekte, men heller ikke være prisgitt ubevisste drivkrefter.
Mytologi og eventyr bærer i seg kunnskap om grunnleggende trekk i menneskesinnet og viser en vei til selverkjennelse. Denne innsikten er en del av arven fra Carl Gustav Jung til moderne psykologi. Eventyr handler ofte om grådighet. I eventyret om "Fiskerens kone" ønsker hun et ordentlig hus til familien, i stedet for det lille skuret de bor i. En dag får hun hjelp av en magisk fisk. Da ønsket om et godt husvære blir oppfylt, våkner trangen til noe mer. Hun ønsker seg baronens gods og kongen slott, hun vil bli keiser og pave, og tryllefisken oppfyller alle hennes ønsker. Men da hun vil bli Gud, brister illusjonen. Da er hun tilbake i skuret.
Menneskelivet er kort i forhold til Jordens. Derfor er det vanskelig å ta inn over seg konsekvensene av handlinger i dag for naturens tilstand i fremtiden. Ubalansen mellom ønsket forbruk og konsekvensene for naturen skjerpes av at våre handlinger styres av det ubevisste. Kunnskap om ubevisste drivkrefter må derfor reflekteres i økonomisk teori. Veien til et mer helhetlig natursyn går altså gjennom et mer helhetlig menneskesyn.
NATURLIGVIS KAN VI IKKE klandre Homo oeconomicus for at verden står overfor svære miljø- og samfunnsproblemer. Men økonomifagets begreper er også kulturelle signaler i samfunnet og påvirker vårt tankemønster. Med Homo oeconomicus i hovedrollen har ikke økonomifaget gode begreper for å forstå grådighetskultur, materialismens psykologi og økonomisk makt. Det oppstår lett et uheldig samspill mellom makt og økonomiske begreper. De som har makten, kontrollerer også det økonomiske begrepsapparatet.
Hvorfor står Homo oeconomicus så sterkt i økonomifaget, selv om mange økonomer vet at denne menneskemodellen har fått en mye sterkere normativ rolle enn det er faglig belegg for? Dette kan forstås på bakgrunn av at samfunnsøkonomi som fag har et normativt grunnsyn som kanskje kan kalles " overordnet moralsk ansvar ", til forskjell fra "individuelt moralsk ansvar ". Forskjellen er svært viktig for økonomifagets syn på miljøproblemer som først og fremst anses som kollektive, og derfor krever kollektive og tvungne løsninger som reguleringer, skatt og avgifter. Denne måten å forstå moralsk ansvar bidrar til at økonomer foreslår kollektive løsninger uten å vente på at folk flest endrer sine holdninger.
Hvis folk tok inn over seg de fulle økologiske konsekvensene av sine handlinger, ville de trolig oppføre seg annerledes.
Når menneskeaktivitet skader naturen, betegnes dette i økonomisk språk som ”eksternaliteter”, problemer som er befinner seg utenfor økonomien. Innenfor det eksisterende økonomiske paradigmet blir økonomens oppgave å finne ut hvordan ”eksternaliteter” kan ”internaliseres” ved hjelp av politiske tiltak.
Økologisk økonomi har lansert Homo ecologicus, det økologiske mennesket, som tar "moralsk ansvar på individuell basis": Hvis folk tok inn over seg de fulle økologiske konsekvensene av sine handlinger, ville de trolig oppføre seg annerledes. Dette perspektivet er skrevet om i et annet kapittel og blir viktig for å bringe økonomifaget bedre i samsvar med at moral = miljøansvar.
Hvordan vi påvirkes av omgivelsene er viktig i moralfilosofien. Atferdsøkonomen George Loewenstein har vist at om lag en tredjedel av personene i et eksperiment oppførte seg som Homo oeconomicus, den andre tredjedelen var solidariske, og for gruppen i midten ble atferden påvirket av omgivelsene – de var grådige når de møtte grådighet, sjenerøse når de møtte sjenerøsitet.
ØKOLOGISK ØKONOMI er et relativt nytt fagområde. Tidsskriftet Ecological Economics ble grunnlagt i 1989. Økologisk økonomi har likevel historiske røtter langt tilbake, ikke minst i institusjonell økonomi (Kapp 1950). Denne tverrfaglige tilnærmingen til økonomifaget tar i bruk kunnskap fra økologi, filosofi og psykologi for å få større innsikt i de økologiske konsekvensene av økonomisk aktivitet, og i forholdet mellom mennesket og naturen.
Økologisk økonomi bygger på en erkjennelse av at naturen er vårt livsgrunnlag og at mange naturverdier er uerstattelige og ikke uten videre kan avveies mot økonomiske verdier (Norgaard 1994; O’Neill 2007). Det vanlige økonomiske paradigmet der naturen betraktes på lik linje med andre goder er ikke tilstrekkelig hvis livsgrunnlaget er truet, og heller ikke ved tap av essensielle meningsbærende verdier. I sin artikkel ”Verdien av en sangfugl” minner vitenskapsfilosofene Silvio Funtowicz og Jerome Ravetz oss om at hvis det verdifulle som beriker våre liv blir redusert til varer, er det et svik mot det som gjør livet meningsfylt.
Bevissthet om menneskets forhold til naturen innebærer ikke bare å ta vare på naturen, men også å verdsette det livgivende velvære som vi får i kontakt med naturen som kilde til et rikt liv. Den økologiske økonomen Christian Becker har lansert begrepet Homo ecologicus, det økologiske menneske, som et bilde på våre beste egenskaper, en videreutvikling og mer helhetlig utgave av mennesket enn Homo economicus. Den moralfilosofiske betydningen av den økonomiske aktøren er også tema for forskningen til de økologiske økonomene Stig Ingebrigtsen og Ove Jakobsen ved Universitetet i Nordland.
Politikk for bærekraftig utvikling må bidra til å synliggjøre naturverdier direkte, uten omregning til pengeverdier (Baumgärtner et al. 2008). Som et viktig skritt på veien for å synliggjøre det biologiske mangfoldet, er det nå utviklet en Naturindeks for Norge, som ikke bare er et tall, men en ny innfallsvinkel for å styrke den faglige og politiske debatten om vern og bruk av naturen (Nybø (red.) 2010).
HVORFOR ER DET VIKTIG for økonomer å reflektere over menneskets forhold til naturen? Miljø- og naturresursproblemene i dag stiller oss overfor helt nye utfordringer som krever andre økonomiske begreper enn de som ble utviklet i økonomifagets barndom. Biologen Dag O. Hessen uttrykker endringen i vårt forhold til naturen slik:
"Gjennom mesteparten av vår forhistorie har det vært mennesket som måtte beskyttes mot naturen. Dette bærer vi fortsatt mentalt preg av, selv om det nå er naturen som må beskyttes mot oss. En gang for ikke lenge siden foregikk den menneskelige aktivitet innenfor øyer i en uendelig villmark – nå er forholdet det motsatte. Natur går tapt i et omfang som er vanskelig å fatte, og det er derfor viktig å vise at vi er grunnleggende avhengige av denne.” (Hessen 2008.)
Biologen Edward O. Wilson har introdusert begrepet biophilia for å beskrive menneskets emosjonelle tilknytning til naturen: Vi er ikke bare avhengig av naturen for å dekkefysiske behov, men også i en dypere forstand, for våre emosjonelle, mentale og åndelige behov. Wilson ser tilhørigheten til naturen som en del av menneskets utvikling og peker på den moralske dimensjonen; jo mer vi forstår om andre former for liv, desto mer blir vi i stand til å verdsette naturen høyere – og i siste instans oss selv.
Spørsmålet er hvorfor drivkraften til overforbruk av naturen er så sterk samtidig som mange mennesker elsker i naturen. Det kan ha sammenheng med det sosialpsykologer kaller tilskuereffekten: Jo flere vitner det er til at noen trenger hjelp, jo mindre sjanse er det for at noen tar initiativ til å hjelpe et medmenneske i nød – eller i dette tilfelle til å hjelpe naturen. Psykologen Shierry Weber Nicholson hevder at nettopp fordi vi er glad i naturen, rammes vi sterkt hvis vi tar innover oss hvor mye natur som nå går tapt. Forsvarsmekanismen er da å distansere seg, og økonomiens og politikkens språk skaper en ytterligere avstand til det smertefulle i tilværelsen.
URFOLKS GAMLE VISDOM om Moder Jord minner oss om sammenhengen mellom oss selv og Gaia, og at alt i naturen er hellig. Økologien viser nå vitenskapelig at vi lever i en større sammenheng enn vi vanligvis erkjenner, og har mistet en den harmoni med naturen som urbefolkninger levde med. Samfunnet mangler i dag et språk for å kunne snakke om det hellige, både i naturen og i mennesket, på en udogmatisk måte, denne kunnskap som uttrykker den opprinnelige helhet i tilværelsen. Antropologen Fikret Berkes bruker begrepet Sacred Ecology for å formidle denne visdommen.
Utfordringen for økonomifaget er å hente inn perspektiver som klarere kan uttrykke naturens betydning for mennesket og dermed videreutvikle Homo oeconomicus til Homo ecologicus. Økologiens språk beskriver naturens mangfold, viser oss det verdifulle i landskapets særpreg, og minner oss om at de naturkvalitetene vi mister, får vi aldri tilbake. Poesiens og psykologiens språk bevisstgjør menneskets forhold til natur og hjelper oss til å huske at naturens stillhet, skjønnhet og kraft er livsnødvendig medisin for travle mennesker. Homo ecologicus finner inspirasjon og mening i Thoreaus vandring til Walden Pond i 1854:
"Jeg bega meg til skogene fordi jeg ønsket å leve et liv i frihet og ettertanke, for å bli konfrontert med livets essensielle kjennsgjerninger og se om jeg ikke kunne lære hva det hadde å lære meg, så jeg ikke ved livets slutt skulle oppdage at jeg egentlig ikke hadde vært i live" (Thoreau 2007 [1854], s. 91).
Da jeg var en ung økonom, visste jeg ikke hvordan jeg skulle gripe an min idealistiske oppgave om å bringe en ny naturforståelse inn i økonomifaget. Det gikk lang tid før jeg møtte likesinnede. Jeg oppdaget hvordan både kvinners omsorgsarbeid og naturens verdi er usynlige i samfunnets mål for verdiskapning. Jeg måtte lete etter kunnskap langt utenfor økonomifaget, i psykologi og mytologi, i naturen og den erfaringsbaserte kunnskapen. Dette ga meg en større opplevelse av virkeligheten. Jeg fant igjen hva det vil si å være ett med naturen.
Jeg fant igjen hva det vil si å være ett med naturen.
ØKONOMI OG ØKOLOGI har felles språklig opphav i det greske ordet oikos som betyr hus eller forvaltning av husholdningen – både naturens og menneskenes husholdning. Å skape reell forbindelse mellom økonomi og økologi er en utfordring på mange plan:
• Enkeltindividet trenger større bevissthet om konsekvensene av sine handlinger.
• Økonomifaget trenger mer kunnskap om naturen og mer refleksjon over menneskets rolle som økonomisk, sosial og økologisk aktør.
• Økonomer trenger et språk for å uttrykke menneskets samhørighet med naturen – og menneskets mulighet til større bevissthet om andre livsverdier enn de materielle.
• Politiske tiltak og økologisk bevissthet må sees som komplementære, ikke alternative, innfallsvinkler til miljøproblemene.
I urbefolkningenes tradisjon er mennesket og naturen en helhet. Helbredelse av det enkelte menneske og helbredelse av Jorden henger uløselig sammen. Dette helhetssynet uttrykket et fremtidshåp til det moderne mennesket, til miljøpolitikken og til vitenskapen. Det er fåfengt å lete etter en prislapp på alle ting. Vi må lære å lytte til stemmen som synger naturens pris.
Sterke økonomiske og egoistiske krefter praktiserer rovdrift på mennesker og natur. Samtidig øker bevisstheten om de kvaliteter som går tapt, og mange stiller spørsmål ved det eksisterende økonomiske verdisynet. Feminine verdier kommer sterkere frem i det kosmiske ansvar vi har for å ta vare på vår sårbare eksistens her på jorden.
