Intervjuer

Ikke noe juks

Heldigvis finnes det noen bønder for hvem mat ikke bare er målt i kilopris. Heinrich Jung driver kjøttproduksjon mest mulig på dyrenes premisser og grønnsaksproduskjon på naturens. Vi behøver ikke være rakettforskere for å skjønne at dette påvirker både smak og pris.
Portrett Henrich 2

Omtrent midt mellom Kongsvinger og Elverum ligger Åmot gård. Vi tar av i Solør og over Glomma kjører vi på en av de flotteste broene vi har sett her i landet. Elegant, som stålbroene til Gustave Eiffel, og blåmalt som våningshuset der Heinrich og Barbara bor. Pus tripper over tunet, i stallen vrinsker en hest ved lyden av bilen, og noen kalver rauter på den andre siden av gjerdet. Én er forresten på feil side, den ser seg overraskende rundt og lurer på hva den skal bruke frihet til. Etter hvert kommer bonden ut, haltende og skjenende litt på skrå, som en krabbe på vei ut fra skjulestedet sitt. 

– Hva har skjedd med beinet?

– Arbeidsulykke, sier Heinrich. – Jeg hadde foten der den ikke skulle være.

DET ER IKKE Glomma sommerturistene trekker til i juli. Her er ingen andre lyder enn fra dyrene. Bortsett fra Percy, ”gartneren”, som bare trenger en times hvile i døgnet. Han durer rundt og holder gresset shipshape. Percy er ustoppelig, nesten som en økologisk bonde. Heinrich vet hvordan han vil ha gresset, snauklipt som en konfirmant. Det skyldes antagelig et tidligere liv; i over ti år jobbet han blant annet på en storgård i Skottland. Han valgte Norge siden det var helt oppnåelig, til og med velkomment, å drive et mindre bruk her.

Driften er langt fra liten lenger. I tillegg til egne 120 mål leier han diverse teiger i en radius på 15 km. Heinrich spør om jeg vil ha te og skjener inn på kjøkkenet. – Ikke særlig økologisk den teposen der, mumler jeg. – Jeg har hørt at de fremdeles finner DDT i sort te. – Ja, ja, ja, sier Heinrich, – helt fanatiske kan vi jo ikke være. Har du bodd i UK lærer du å drikke PG-tea. Vet du forresten hvordan du kan få gressplener like fine som i England? 
 – Så dem på 1700-tallet, sier jeg. Heinrich ser forbauset på meg, jeg tror jammen han blir litt imponert. I hvert fall gir han meg nøkkelen til en stor bil med trekk på fire hjul og sier jeg må kjøre siden han ikke har lov, i teorien, gipset på foten som han er. Vi drar av gårde på den daglige runden.

FØRST SJEKKER vi brokkoli og blomkålplantene for ugress. De er ennå små, og under et hvitt dekke. Heinrich legger seg på alle fire, tar brillene på og krabber innunder. Konstaterer at alt er vel, noe kveke og åkertistel til tross. Googler du dette ugresset kommer du rett til Roundup, men her i gården benyttes ikke et gram glyfosat, derimot utenlandsk håndkraft. Ingen snarveier, ikke noe juks. Ved kanten av jordet står en gammel traktor med harv. Den ser ut til å være nedbetalt for flere tiår siden, harven kunne vært stilt ut på museum. De som driver økologisk er oppmerksomme på hva store maskiner gjør med jordpakking, og Heinrich holder fast ved denne fordi den ikke er tung. Det lages ikke så lette traktorer mer.

Jeg blir personlig fornærmet når noen sier at økologisk mat er dyrt.

VI HUMPER VIDERE til et stort jorde, 20 mål med gulrøtter og pastinakk. Krumme kropper retter seg ut, i det vi kommer er det tid for pause. De er fra Litauen, Slovakia, Irland og Frankrike, inntil 14 stykker kan de være, sommerarbeidere, som kommer tilbake år etter år. Mellom radene harves det med traktor, men mellom hver eneste liten plante, foreløpig store som en finger, må det lukes – for hånd.

– Jeg blir personlig fornærmet når noen sier at økologisk mat er dyrt, sier Heinrich. – De skulle visst. Vil du ha billig mat kan det gjøres enkelt. Du sprøyter, og kan dra på ferie. 

Jeg ser hva han mener. Det er åkre så langt øyet rekker, noe korn, noe grønnsaker. Det eneste jordet med noe aktivitet, er Heinrichs. Ellers ikke et menneske å se.

– Her har jeg sådd sikori til vinterfôr, sier han og peker. – Et prøveprosjekt. Heinrich mener det er viktig å prøve ut greier. – Vi må være bæredyktig på alle plan, sier han. – Det må kaste noe av seg det jeg driver med, ellers er det ingen vits. Jeg må investere i gården og ha mulighet til å prøve ut hva det er best å drive med akkurat her. Frittgående griser fungerer fint. Storfe også, jeg kan ikke produsere nok. Jeg er opptatt av kjøttkvalitet men jeg må selv finne kunder som verdsetter tilleggskvaliteten. Jeg unngår omsetting gjennom de store systemene for da vet jeg ikke om produktet når ut til forbrukerne merket som det de er; kastratkjøtt og økologisk. De store har problemer med oss som arbeider med småskala og nisjeprodukter. Jeg sysler faktisk litt med tanken om å få i gang et eget slakteri så jeg har kontroll hele veien. Det er demotiverende å legge så mye arbeid i dette hvis produktene ikke når frem til forbruker. Hele bransjen er innrettet mot kvantitet. Jeg sier for eksempel til slakteren at jeg er helt sikker på at oksen hadde hale da det ble levert, men den ser jeg aldri igjen. Skal jeg ha halen må jeg kjøre flere mil og hente den selv. Det blir dyr suppe!

ET LITE SLAKTERI som tar vare på alt? Nose to tail? Musikk i våre ører. Vi har akkurat kjøpt en kvart grasfôret kalv fra et annet sted, og bestilt i den tro at vi ville få både lever, hale og kraftbein. Ingen av delene fulgte med. Bonden sa til meg at slakteriet sier det er for komplisert.  – Slik bør det jo ikke være, sier Heinrich og stabber bort til noen vakre hester på nabobeitet.

Pia er eldst, en nordsvensk dølahest som har vært hos Heinrich i mange år. Der hun går følger de andre etter. Heinrich er svak for hester, av og til han bare ha en. Den sist ervervete er en vakker Irsk Hunter han fant i Irland. Favoritthobbyen er galopp, the sport of Kings, noe Heinrich får liten tid til. Han red mye i Skottland og slår automatisk over til engelsk når han snakker til hestene. Det er i det hele tatt noe unorsk over Heinrich og riktignok er han da også tysk. Storbondeaktig med sixpence og nystrøket, ren flanellskjorte. Ren i jordbruket er han også, biodynamisk de første årene.

Det er ingen grunn til å ikke å spille på lag med naturen.

– Jeg fant ganske fort ut at det var vanskelig å drive lite, også i Norge, sier Heinrich. – Jeg lette etter en nisje og fant det økologiske. Til å begynne med ikke fordi jeg var overbevist om at det nødvendigvis var bedre, men fordi det var en mulighet. Senere har jeg skjønt logikken i det. Det er ingen grunn til å ikke å spille på lag med naturen.

– Hvorfor dyrker du ikke biodynamisk lengre?

– Det har blant annet med regelverket å gjøre. Det er vanskelig å få dyregjødsel til så mye dyrkeareal uten å bruke gjødsel fra konvensjonelle dyr. Dette er en nødløsning, jeg ikke har stor nok besetning selv foreløpig, sier Heinrich.

VI KJØRER videre til nok et utmarksområde. 250 griser, en blanding av yorkshire, landsvin og duroc i mange nyanser og mønstre og flere størrelser kommer smilende mot oss. Noen få store som ikke gidder å reise seg, resten unge griser. – Avlspurkene bor nær gården, forteller Heinrich. – Her får grisungene være sammen med moren helt til hun avviser dem. Da er de ca. 12 uker. Den mykeste overgangen for smågrisene er rett fra melk til fast fôr, da unngår vi mange problemer som ellers kan oppstå i smågrisavdelingen. Når de kommer hit til resten av gjengen er det en eldre purke som tar ansvaret for de yngste, sier Heinrich. – Helt automatisk. Før hadde de tilgang til elven der nede, sier Heinrich og peker, – de elsket det, men rotet for mye, så det måtte vi slutte med av hensyn til vassdraget. Nå pumper jeg opp vannet til et stort trau så de får drikke fra et vannspeil. Det er viktig for dem. Hver annen måned leverer jeg rundt 80 griser til slakterier og bedrifter som foredler dem videre.

PÅ NOK EN TEIG midt inne i skauen går 25 sorte, hvite og brune Hereford, Aberdeen Angus og blandingsdyr av Dexter og Limousin på fôr. De står i en klynge på en irrgrønn eng og forsøker å vifte vekk fluene med halene. Hanndyr og hunndyr sammen. – De får være ute og sammen med flokken sin fordi vi kastrerer oksene, sier Heinrich. – Flokkopplevelsen er viktig for storfe. Dette mener også Dyrevernalliansen er flott. Men på hanngrisungene mener de vi skal bruke sprøyter med medikamenter som innvirker på hormonene i stedet for kirurgisk kastrasjon som skjer med bedøvelse og smertestillende midler. Injeksjon som påvirker hormonene vet vi for lite om, så inntil vi med sikkerhet kan si at det ikke har noen bieffekt, verken for dyra eller for oss som spiser kjøttet, bør de kastreres kirurgisk, mener jeg. Hva grisungene angår hyler de uansett når du tar dem opp. Hanngriser kastreres for at kjøttet ikke skal få rånesmak, okser kastreres også for å gi bedre kjøtt, forklarer Heinrich. – Da vokser de saktere, får mer intramuskulært fett, en bedre marmorering.

Å FØLGE OPP alt som gror, se til dyrene, fravær av folk og trafikk fremstår overhodet ikke som et dårlig alternativ til kontorjobb og morgenrush eller en overfylt strand. Snøft og mø og vrinsk kan lett oversettes til ”hei der, hyggelig med besøk! Vi har det bra takk, har du et middel mot fluer? Kan du klø meg litt på ryggen?” Alt dette er lett å forstå, og Heinrich renser trau, sjekker tilstanden og klør både hester, griser, okser og kalver som alle kommer helt inntil ham når han viser seg. Grisene hviler i solsteken under skyggefulle trær, noen med labbene rundt hverandre, andre graver etter røtter. Noen løper om kapp eller spiser og drikker, alle er de vel forvart innenfor et tynt elektrisk gjerde Heinrich har glemt å sette strøm på. Bare én liten gris er utenfor, men den har ikke gått langt. Forklaringen er vel at den har det fint der den er. Hvorfor Heinrich snakker engelsk til dyrene når norsken hans er nærmest perfekt vet han ikke. 

  – Savner du Skottland, kanskje? 

 – Ja, det gjør jeg, men det er fint her også. Det er givende arbeid og spennende tider for slik matproduksjon som jeg driver med. 

Heinrich Jung, 58 år, utdannet landbruksingeniør fra Tyskland. Åmot gård, 120 mål fulldyrket mark, 20 mål utmark, 600 mål innleiet jord i år. 250–500  frittgående griser, 25 storfe, 6 hester. 1 fast ansatt  + Heinrich, 14 sesongarbeidere.
Leverer til Oslo Kooperativ, Gartnerhallen, BAMA, Norgesgruppen, Coop, og til alle som finner frem til gården. Mer informasjon og nydelige bilder på: heinrichjung.com Kontakt ham gjerne på: carlheinrichjung@hotmail.com

Flere artikler