Det tynne, tynne laget med matjord som dekker deler av vår klode er menneskehetens vitale batteri. I dette ligger næring og energi som er generert over titusener av år lagret, produkter fra mikroorganismer og biologiske nedbrytingsprosesser som vi nyter godt av nå. Det er viktig å forstå begrepet humus før du leser videre. Humus er, i jordvitenskapelig forstand, organisk materiale som er brutt ned til svært stabile forbindelser. Denne stabiliteten er viktig, fordi den regulerer vanninnholdet og surhetsgrad i jordsmonnet, hindrer sykdommer i å etablere seg og skaper gode levevilkår for mikrobiologien alle vekster er avhengig av. Det er i dette laget, de fleste steder ikke dypere enn noen få desimeter, vi dyrker våre matplanter og lar husdyrene våre beite på. Næring og energi herfra har bygget opp deg og meg til de menneskene vi er, gjennom maten vi har spist.
Vi krever mye av jorda. Hva gir vi tilbake?
LIKEVEL SYNES mange at en slik analogi ikke er like gjeldende for andre deler av naturen. Når et hvetekorn spirer i jorden trekker den til seg de næringsstoffene og den energien det trenger. Vann setter i gang enzymaktivitet som bryter ned stivelse til sukker som blir mat for spiren. Sammen med vannet kommer også mineraler og vitaminer til planten. Planten selv vet ingenting om at du skal komme til å spise den til vinteren, men næringen overføres likevel til oss. Vi krever mye av jorda. Hva gir vi tilbake? Jordsmonnet vi vil dyrke maten vår i må gis mulighet til å bygge seg opp igjen etter at vi har hentet energi og næring fra den. Hvis vi bare tapper fra dette batteriet, vil det gradvis tømmes.
Professor John Crawford fra Universitetet i Sydney har kastet inn brannfakkelen: Vår beholdning av dyrkbar matjord forsvinner eller blir degradert i et slikt tempo at hvis vi ikke forandrer måten vi behandler matjorden på, vil den kun vare i 60 år til. Særlig handler det om at vi fratar jordas egentlige beboere, mikrobiologiske nedbrytere, den næringen de trenger for å tilføre jords- monnet det det trenger, nemlig karbon fra planterester. Karbon tilføres også jorden fra røttene til levende planter. Menneskene har utviklet industrielle metoder for å få “jordbatteriet” til å vare litt lenger. Ved å tilføre enorme mengder kunstgjødsel klarer vi å øke volumet av dyrket mat. Men å tro at vi kan herme etter den avanserte mekanikken i jorda på denne måten er i beste fall naivt. Når vi vet at det i én teskje vanlig frisk jord finnes mellom 600 og 800 millioner individer av en eller annen form for levende mikroorganisme, bør vi nærme oss temaet med ydmykhet. Mikrober og andre nedbrytere trenger først og fremst noe organisk å bryte ned. Vi er blitt eksperter på å bare ta vekk, uten å erstatte med annet.
Selv i det amerikanske jordbruksbeltet i Midtvesten tar det 500 år å skape 2,5 cm ny matjord.
JORDEN VI DYRKER inneholder sopp, bakterier, alger, bitte- små insekter, nematoder og mange andre organismer, og deres oppgaver er spesialiserte og utfyllende. For at jorden skal kunne holde seg frisk må den ha et stort mikrobiologisk mangfold! Monokulturer (ensidig dyrking) over lang tid vil bare utarme jorden og også gjøre mikrolivet ensidig. I boken “Building soil for better crops” viser Harold van Es, professor og leder av Avdelingen for landbruk og jordforskning ved Cornell University hvordan vekstskifte, samdyrking og moderne, bærekraftige systemer for jordforbedring kan snu utviklingen fra tap av matjord, næring og erosjon til et sunt og bedre jordsmonn. Vi må gi jorden evne til å gjenoppbygge seg selv. “Det tar tid”, skriver han, “selv i det amerikanske jordbruksbeltet i Midtvesten tar det 500 år å skape 2,5 cm ny matjord.”
Dette tallet varierer litt avhengig av hvor på kloden dette måles, men uansett tar det flere generasjoner å danne ny matjord, og bare noen timer å ødelegge den. Et av de mest grunnleggende elementene i vår virkelighet, jorden vi har under føttene, blir neglisjert av oss som burde være jordsmonnets beskyttere.
MED VÅR NEDARVEDE visdom vet vi jo hvor viktig jorden er. I alle språk og religioner er jorden symboltung. “Jeg dyrker jorden, ikke plantene. Får jeg matjorden til å være frisk og bra, kommer avlingen av seg selv,” sier Anders Næss i Sigdal, økobonde, økonom og gründer. Næss peker på at i hans område stikker ikke matjorden dypere enn 20-30 centimeter. Når han dividerer det på antall år siden siste nullpunkt, nemlig istiden for 10 000 år siden, blir tilveksten på under 1 centimeter per 300-400 år. “Det sier seg selv at det er dumt å komprimere jordene beinhardt med tunge landbruksmaskiner eller skylle mesteparten av toppjorden ut i elva.” Han påpeker to viktige ting: På verdensbasis går rundt 70 prosent av ferskvannet vi bruker til matproduksjon. Fordi jordsmonnet i et industrielt landbruk blir svært komprimert av maskineri og annen behandling, vil jord og vekster ikke kunne absorbere mer enn en liten del. Resten av vannet skyller med seg mye viktig næring fra jordsmonnets toppsjikt. Slik erosjon skjer i Norge som i alle andre land.
FN regner at over 70 prosent av verdens matvareproduksjon skjer i små familiebruk og med tradisjonelle metoder.
FOR AT EN PLANTE skal kunne utnytte den næringen som finnes i jorden, også dypere enn de øverste 10 centimeterne, må jorden være porøs nok til at røttene klarer å trenge ned. I jomfruelig mark, slik som ved gammelt svibruk, vet vi at røtter fra kornplanter kan trenge mer enn to meter ned i grunnen. Så snart vi etablerer faste dyrkingsområder vil jorden bli mer kompakt, fordi vi kjører traktor og høster med skurtresker. Ved å la jordene få periodiske hvilepauser, og ved å veksle på hva vi dyrker, vil jorden på naturlig vis både kunne gjenvinne fruktbarheten og bli mer porøs. Innen økologisk og biodynamisk landbruk finnes skjemaer for hvordan man kan rotere både planter og dyr på bestemte måter, slik at jordens potensial kan bli utnyttet, samtidig som den får naturlig tilførsel av nye næringsstoffer. Etter at kålhøsten er unnagjort, kan grisene sendes ut på jordet for å rote opp og spise rester, før hønene overtar. Året etter plantes belgvekster, fordi disse binder ny nitrogen til jorda. Niels Chr. Geelmuyden sier treffende i boken, “Sannheten på bordet”, at det er paradoksalt at det moderne industrilandbruket, som med litt velvilje kan gis et knappe hundre års fartstid, omtales som det konvensjonelle, mens det som har vært drevet i tusenvis av år er det motsatte.
MINDRE LANDBRUK, med vekstskifte og rik biodiversitet, er det som har vist seg bærekraftig i all tid. FN regner at over 70 prosent av verdens matvareproduksjon skjer i små familiebruk og med tradisjonelle metoder. I Buskerud har landbruksmyndighetene i lang tid arbeidet med jordforbedring. Etter et treårig prosjekt som ble avsluttet i 2008, fikk fylket status som nasjonalt foregangsfylke for jordforbedring. Prosjektet ble kalt "Levende matjord", og er like viktig for det konvensjonelle landbruket som for det økologiske. Fylkesagronom Øystein Haugerud var prosjektansvarlig. Han mener at jorddyrkere i tidligere tider hadde en nedarvet forståelse av matjordens betydning, men at mye kunnskap gikk i glemmeboka etter siste verdenskrig. Forskningsmiljøer og landbruksforvaltning mente da at alt kunne løses med kunstgjødsel og sprøytemidler, de var nærmest ruset på framtidens ubegrensede ressurser. – Jeg gikk ut av Landbrukshøyskolen i 1981, og kan ikke huske at vi lærte noe som helst om matjordens mikroliv – i alle fall ikke at det hadde noen betydning, sier Haugerud. – Nå vet vi at jorda er en levende organisme på lik linje med deg og meg, og har sin egen metabolisme med et rikt biologisk mangfold der plantene med sine røtter samvirker i det vi kan kalle et “næringsnettverk”. Dette nettverket betegner det biologiske mangfoldet i jorda. Oppbygging av humus og jordstruktur er et naturlig resultat av dette levende næringsnettverket. Til og med døde materialer som stein og sand spiller inn, fordi de avgir viktige mineraler til det organiske materialet. Plantene suger dette opp sammen med annen næring. Via planter og dyr får vi mennesker i oss disse livsviktige stoffene, forklarer han.
Haugerud viser til en publisert EU-rapport som beskriver det tapet av matjord vi nå opplever. Det skjer over hele Europa, også i Norge. – Matjorda har det jeg kaller en “ produktiv tålegrense”. Dersom denne overskrides i lang tid, ved for eksempel monokultur, overdreven sprøyting, kunstgjødsling og komprimering, uten at jorda får anledning til restitusjon, vil hele jordorganismen kunne kollapse. Akkurat som du og jeg dersom vi ikke passer på å restituere oss etter en hard, fysisk belastning, eller tilfører organismen vår nok sunn næring. Øystein Haugerud forteller om hvordan bøndene i hans område nå utnytter et mangfold av metoder for å reversere tapet av matjord og gjenopprette en sunn jordkvalitet. Nye metoder for kompostering, enkle måter å hindre utvasking av næringsstoffer og humus fra åkrene, samt mer restriktiv bruk av kunstgjødsel og maskinbruk. – I tillegg utvikler vi løsninger for mekanisk forbedring med såkalte pionérvekster. Vi samarbeider med et gjenvinnings- og jordforbedringsselskap og lokale gårdskomposteringsanlegg, og tilbyr bøndene enkle metoder for å bedømme jordkvalitet. Det går ofte på jordens evne til å absorbere vann, og hvor lett planterøttene klarer å penetrere matjorden. En stor inspirasjonskilde for oss er Prof. Dr. Elaine Ingham i Oregon, USA. Hun er mikrobiolog med jordbiologi som spesialfelt, og regnet som en av verdens store autoriteter på området. Vi har et samarbeid med henne, og får bistand i vanskelige, faglige spørsmål.
Kina kjøper opp jordbruksland i Afrika i stor stil, mens vi i Norge bygger ned dyrkingsarealet, og med svært liten offentlig debatt.
LEDEREN AV organisasjonen Naturviterne, Finn Roar Bruun, skrev i 2014 en kronikk i Aftenposten. Temaet var jordvern, og han knyttet jordvernet opp mot den svært ulogiske, men akk så reelle, omdisponeringen av etablert og uerstattelig matjord. “Nasjonens evne til å kunne brødfø seg selv står på spill”, skrev han. “Et jorde på størrelse med en fotballbane er på omtrent sju dekar, og kan produsere korn nok til 7000 brød. I Norge mister vi muligheten til å lage 15 millioner brød, hvert år.”
Bruun peker på at et land som Kina nå kjøper opp jordbruksland i Afrika i stor stil, mens vi i Norge bygger ned dyrkingsarealet, og med svært liten offentlig debatt. Med dagens takt og ifølge moderate anslag om befolkningsvekst, vil vi om hundre år ha mindre enn ett dekar dyrkbart land per innbygger i Norge. Som Øystein Haugerud påpeker: – Matjorda er begrenset, men danner grunnlaget for velferden og stabiliteten i enhver nasjon. Dette kan ikke understrekes sterkt nok. Her i Norge kan vi ikke stole på at det i framtiden blir like lett å importere korn fra utlandet, så vi må ta vare på den åkerjorden vi har.
Kilder: “European atlas of soil biodiversity”, European Soil Portal / Joint Research Centre.
“Jordtrøbbel gir mattrøbbel”, kronikk i Aftenposten 26. januar 2014, Finn Roar Bruun.
Statistikk næringsverdier: Nutrition Security Institute, non-profit, uavhengig.
SVT: Se denne.
