BÅDE NATURFORVALTNING og barneoppdragelse rommer de samme paradoksene: Samtidig som vi hyller både naturen og det lille barnet som noe opprinnelig, ubesudlet og rent, forsøker vi aktivt å temme, forme og tilpasse begge til noe annet, noe nyttigere og bedre. Bør vi heller tilbakestille natur og barn til mer opprinnelige tilstander?
I Lars Ellings lesefest av en roman fra et par år tilbake, Fyrstene av Finntjern, blir brødreparet Arnstein og Truls på 11 og 7 år sendt ut i skogen av sin far. Farens hensikt er et velment tiltak for å herde guttene. Han ønsker å sende dem robuste og selvhjulpne inn i en utrygg framtid, denne sommeren før utbruddet av Første verdenskrig. Guttene har få andre valg enn å måtte leve på naturens egne premisser. Det vakre og desperate går hånd i hånd i en fortelling som beskriver naturen og menneskesinnet på omtrent samme vis, med sterke farger og stor detaljrikdom.
Om brødreparet er hovedpersoner i historien, er skogen scenen de spiller på. En grunntone i beretningen er at nøkkelen til å overleve ligger i å se naturen for det brutalt vakre, og så la seg integrere i den: Dette ligger nedarvet i oss alle. Det er antakelig bare å åpne opp for tusenvis av generasjoners naturlærdom, så kommer den tilbake til oss. Naturforståelsen teller mer enn å slite skolebenken (eller for den saks skyld nistirre inn i ipad-skjermen), fordi naturen kan skjenke barna både mat og dannelse. Skogkransen rundt Kristiania for 110 år siden var slett ikke uberørt av tømmerindustri og menneske-aktivitet, men vi kan undre oss om Oslomarka av i dag ville kunne gi to fremmelige guttebarn mat nok for en hel sommer? Sannsynligvis ville de i dag blitt hanket inn av barnevernet før de rakk å bli særlig sultne. Fraværet av oppdragelse virket i hvert fall intenst oppdragende i Ellings fortelling.
OM DU TELLER blant skeptikerne til nettbrettbruken i skolen, har du sikkert fått med deg visdomsordet: «Du må gripe for å kunne begripe». Argumentet er at undervisning via nettbrett snarere gjør barna til passive konsumenter enn aktive deltakere i sin egen læring. I lys av den krevende tiden vi lever i, bør det ikke være kontroversielt å ønske seg mer aktiv egeninnsats og selvdrevet læring. Rett og slett at skolegangen blir mer innrettet mot grunnleggende og praktiske øvelser. Men hvordan skal vi få til det, når vi både på skole og i fritiden byr barna passivitet framfor aktivitet? Lek og fysisk utfoldelse kan godt beskrives som essensielle deler av barnas egenverdi. Temmer vi barnet for hardt mister det vesentlige kvaliteter, i bytte mot noe vi tror er nyttig. Det er ikke sikkert at vi har rett i det, eller en gang rett til det. Samtidig er det viktig at barna deltar i sånt som er grunnleggende for mennesker å gjøre. Forstår de ikke hva som bringer mat på bordet eller sjelden opplever forventningen om å gjøre noe for andre, blir det vanskelig å ta inn over seg naturens egenverdi og økosystemenes uegennyttige samspill. Vår tid undervurderer hva som opprinnelig gjorde oss til mennesker, det virker ganske tydelig.
«Kanskje det aller viktigste vi må begripe i tiden som kommer, både store og små, er at naturens og biologiens egenverdi må telle med i alle våre beslutninger.»
DET ENGELSKE ORDET for å gjenopprette til mer opprinnelig natur– rewilding– fortjener kanskje snart en norsk oversettelse. Du skjønner sikkert likevel hva det går ut på. Begrepet rommer helhetlige metoder for å restaurere økosystemer og naturtyper, ofte ved å bare la en bit landskap få være helt i fred for vår innblanding. Det er mange gode grunner til å forsøke det nå. I takt med at vi har blitt stadig flere mennesker på en klode som ikke kan øke særlig i størrelse, har vi på brutalt vis forandret nesten ethvert naturområde du kan komme på. Parallelt med at arter utryddes i stort monn, finner vi mikroplast i snøen på Mount Everest og i leveren på de store havpattedyrene. En plastpose lå på bunnen av Marianergropa, da en ekspedisjon i 2019 lot seg fire ned 11 kilometer under Stillehavets overflate.
Vår påvirkning dekker alle deler av den tynne biosfæren. Det som har ranet mest areal av uberørte naturtyper, både i havet og på det tørre land, er uten tvil moderne matproduksjon. Rewilding handler likevel om noe mer enn å bare avskaffe monokulturelt åkerbruk, global forurensing og overtakelse av andre organismers habitater. Metoden er i stedet å trekke all vår aktivitet ut av et definert område, slik at naturklokka får stille seg tilbake til et tidligere stadium. Vi kan saktens spørre oss om det idet hele tatt er mulig? Eller er rewilding bare en ny måte å forme landskaper, skog eller havmiljø til noe nytt vi synes er estetisk behagelig, som vi har behov for eller finner glede i? Kanskje er rewilding bare noe som gir oss bedre samvittighet, men uten å ha dyptgripende betydning?
Å TILBAKESTILLE naturområder til hva vi oppfatter som mer opprinnelig, er antakelig en ren selvmotsigelse. Alle jordklodens biotoper og økosystemer er – og har alltid vært – i kontinuerlig forandring. Endringer er i seg selv omtrent det eneste som har vært konstant siden biologien oppstod som alger i en stinkende ursuppe for omtrent 2,7 milliarder år siden. Hvorfor skal ikke vi mennesker ha like mye rett til å endre naturen, slik som de ville hjortedyrene har gjort i titusenvis av år? Svaret på det ligger åpent i dagen: Ved å endre og fortrenge annen biologi så raskt, hardt og permanent at endringene gir uopprettelige konsekvenser, vil alle organismer måtte lide for det i tiden som kommer. Siden vi også er oppført på lista over organismer, vil det til sist også bli vår egen ruin. Slik ender vi opp med en etisk utfordring som vanskelig kan forsvares av kortsiktig nytteverdi. Velger vi å ikke ta etikken på alvor, så blir det heller ikke lett å la seg imponere av humanisme, moral og alle andre edle egenskaper vi så gjerne pynter juletreet vårt med. Det hjelper lite at krisen skaper innsikt, at vi ender opp klokere, men likevel ensomme, sultne og tørste i et ulevelig klima.
Årsakene til at vi har havnet i dette dilemmaet er åpenbare. Som flokk har vi nytte av å dekke våre behov for matråstoffer, energi, mineraler, kommunikasjonslinjer og bosteder. Vi har dessuten makt og midler til å gjøre det. Disse springer ut fra selve kjernen i menneskenes sivilisasjonsbygging: Vi har laget oss ideer og konstruksjoner om at det ligger i vår rett som mennesker å kunne utnytte alle tilgjengelige naturressurser til siste trevl. Inntil relativt nylig har vi også vært skjønt enige om det. Naturutnyttelsen har gått stadig raskere, og naturen med alle dens habitater for dyreliv og planter er på kontinuerlig vikende front. Der vi mister enkeltarter, svekker vi uvegerlig økosystemene de har deltatt i. Hver eneste deltaker i hvert eneste økosystem har tilpasset seg sitt eget miljø over tusener, kanskje millioner av år. Et økosystem er ikke mer robust enn de enkeltelementene det inneholder, og ved for grov utnytting oppnår vi bare i neste runde å svekke vår egen robusthet. Jada, ingenting av dette er sjokkerende nyheter i 2024, men hva gjør vi når vi neste gang går til stemmeurnene, til matbutikken eller til reisebyrået?
SIDEN MENNESKET overtok hegemoniet kan vi godt si at vi har forsøkt å oppdra naturen til å passe til våre behov, mye mer enn at vi sørger for vår egen tilpasning til naturen. Vi har tuktet naturen som et uskikkelig barn, men likevel med forventning om at barnet skal vise oss kjærlighet og passe på oss i vår alderdom. Det virker kanskje ikke rimelig, men det er slik maktlogikk gjerne fungerer. Vår måte å vurdere naturen på har vokst fram gjennom de siste få tusen år, og er sånn sett noe ganske nytt. Jo høyere grad av sivilisasjon, dess større omfang av naturødeleggelse. Går det an å se det på annen måte enn som en evolusjonær taper-egenskap? Som Darwin forklarte oss, er grunnprinsippet i evolusjonen ... jepp, tilpasning eller død. Det er fristende for fritenkere som meg – men neppe til særlig nytte – å laste de store religionene. De er tross alt også formet i vårt eget bilde, på omtrent samme vis som vi former barna og naturen, etter våre behov. Og nå som vi nå utvikler nye behov og erkjennelser, tilpasser vi også religionene: Den nokså radikale Pave Frans publiserte i2015 en ny forståelse av bibelen, som presiserer at vi ikke har noen fullmakt fra Gud til å gjøre hva vi vil med naturen rundt oss. Den er til låns, og skal voktes og beskyttes for ettertiden.
«At det er barna våre som står i bresjen for å beskytte naturen, bør vi være stolte over. I stedet for å straffe med høye bøter, kunne vi heller uttrykke takknemmelighet.»
OG SÅ BARNA VÅRE, DA. Det har heldigvis blitt stadig mindre religiøst å oppdra barna med pryl. Det er likevel ingen tvil om at barna trenger oss voksne, og at de har nytte av oppdragelse. Det er knapt noe annet vesen på jorda som er mindre i stand til å ta vare på seg selv som nyfødt, enn menneskebarnet er. Mens den nyfødte elgkalven er på beina i løpet av noen minutter, umiddelbart rede til å legge på sprang fra den sultne ulveflokken, er våre spedbarn fullstendig hjelpeløse uten vår beskyttelse. Til alle tider har det styrende prinsippet i oppdragelsen vært å gjøre barnet selvhjulpent: Det må bli robust og livsdugelig. Fra første dråpe morsmelk bygges robustheten, bokstavelig og på andre vis. Kjærlighet, mat, klær, varme, husly, sosial omgang, ja alt har som formål å gjøre barnet sterkt og robust. Det skal lære seg å skaffe mat selv, bygge sin egen familie, tåle strabaser, konflikt, sykdom og naturens skiftende luner. Det krever mye kunnskaper, både i hode og kropp, og som sosialt vesen i tillegg. Å kunne være i stand til å produsere sin egen mat må ha vært det fundamentale i ethvert samfunn, før matdistribusjon og varehandel kom til for å gi oss sårt tiltrengt egentid til modellflybygging, sudoku og crossfit.
I motsetning til før i tiden, er det helt andre ting som fordrer robusthet og som styrer oppdragelsen av barna nå. Det er ikke lenger sannsynlig at barnet trenger å verge seg mot rovdyr. Å mestre kunsten å produsere og konservere mat fra den ene innhøstingen til den neste, slik at maten varer gjennom en lang og kald vinter, det har vi overlatt til systemer, og systemene styres gjerne fra et annet kontinent. Vi har bygget robustheten i global samfunnsstruktur, framfor lokalt i hvert enkelt barn. Det er verdt en diskusjon om denne ordningen er ... nettopp: robust nok.
Samtidig er vi mer enn noen gang opptatt av å gi barna kunnskaper. Skolegangen har blitt minst to år lengre for hver generasjon siden barna Arnstein og Truls måtte klare seg selv i den dype skogen. I vår tid må barna bruke store deler av oppveksten til å sitte stille og oppta kunnskap via tekst og bilder, i stedet for å spikke fliser til å tenne opp bål eller håndtere fiskestang og rypesnare. De praktiske fagene har systematisk måttet vike for teoretiske fag, og gjennom de siste ti årene mer og mer i form av skjermflimmer. Vi har tatt disse valgene helt bevisst, vel vitende at det er kontorister barna skal bli, de fleste av dem. Men det finnes alternative måter å overføre lærdom på. Min favorittrant i middagsselskaper er å med fynd og ettertrykk hevde av vi bare trenger ett eneste fag i skolen, nemlig mat- og helseundervisning. Gjennom matkunnskap kunne faktisk lærerne legge inn samfunns- og kulturfag, natur-fag, språk, religion og matte, og i tillegg benytte den praktiske matlagingen som et viktig element. Det er selvsagt ikke et realistisk ønske, og jeg møter som regel motbør når temaet kommer opp. Men de fleste kan likevel akseptere hovedpoenget: «Å gripe for å begripe.»
Kanskje det aller viktigste vi må begripe i tiden som kommer, både store og små, er at naturens og biologiens egenverdi må telle med i alle våre beslutninger. Kanskje vi fortsatt vil ønske å sprenge bort fjell for å komme til et viktig mineral, men om alt steinstøvet tar kvelertak på fjordens biologi, må våre behov ta et skritt tilbake. Det vil også gagne vår egen framtid og mattilgang. At det er barna våre som står i bresjen for å beskytte naturen, bør vi være stolte over. I stedet for å straffe med høye bøter, kunne vi heller uttrykke takknemmelighet. Kanskje er det et tegn på at vi har lykkes litt med å gjøre dem hardføre, at de tåler det ubekvemme for å sikre en tryggere framtid?Fra min egen barndom husker jeg flere situasjoner hvor mine foreldre irettesatte meg med at jeg var «uoppdragen»eller «bortskjemt». Det var visst min egen feil at jeg var uoppdragen og bortskjemt. Som voksen innser jeg at det mest var deres egen følelse av tilkortkommenhet som kom til uttrykk. I møte med det originale barnets viljestyrke, skal det ikke være lett å være oppdrager.
ARNSTEIN OG TRULS hadde ingen agenda. De skulle bare være i skogen hele sommeren, med fiskestang og sovepose. De etterlot seg knapt et spor. Den eldre broren beskyttet den yngre, og begge vokste på denne urgamle måten å lære på. At de senere mistet hverandres tillit, er en annen historie. Men det grunnleggende, at vi voksne tror vi beskytter barna ved å holde dem unna det forpliktende, farlige, ukjente, opprinnelige og naturlige er og forblir en passiviserende feilkobling. Skal det motsatte ha noen verdi, må vi i hvert fall sørge for at det er noe som er naturlig og opprinnelig igjen rundt oss. Som barnet, har dyr og planter sin ukrenkelige egenverdi. Den verken kan eller skal defineres ut fra menneskenes verdisett, men snarere at vi tilpasser våre verdier til naturens. «Adapt or die.» Store deler av jorda er nå ugjenkallelig dominert av oss, men det aller vesentligste av gjenværende vidder, skog, savanner, jungel og havområder må få være i fred for vår oppdragelse. Da blir det rewilding på ordentlig. Gi oss mer uoppdragen natur!
