Korsvold Hvaler
Intervjuer

Den perfekte stormen

Skålvoll og Thorenfeldt var kjent for fashion og foto. Det spørs om de ikke er bedre kjent nå – for sine fantastiske råvarer.

Dette er byfolka med smak for økologisk mat, som flyttet fra internasjonal mote og fotokunst til en bitteliten gård for å finne et roligere liv. Over 10 år etter er det ingen vei tilbake til bylivet.

Vi trosser skybrudd og reist til Korsvold gård på Kirkøy, den ytterste Hvalerøya med bilvei og fastboende. Gjenklang av tunge tordenskrall ruller inn fra havet. Badegjestene har reist hjem og høsten viser sitt sanne ansikt. Det er sannelig ikke bare utendørs det tordner.

– HVA FAAN ER DET SOM SKJER HER I LANDET? Dag Thorenfeldt buldrer tungt over spisebordet. – Vi synes at mat er for DYRT? VI som bor i verdens RIKESTE LAND? (Kort innpust.) –Intellektuell katastrofe! Det er et etisk problem at vi synes at kjøtt og poteter aldri kan bli billig nok! Men å fly til Thailand to ganger i året… SKJØNNER´U?

BAMSENS BEDRE HALVDEL, Else Skålvoll Thorenfeldt, gjør overhode ikke tegn på å stagge partneren. Der Dag slår på stortromma, spiller hun med sordin.

– Prisen på matvarene som bonden skal selge må reflektere innsatsen som er lagt i produksjonen, menerer hun. –Du må sette den riktige prisen med en gang ellers venner du raskt kundene til en urealistisk lav pris. Da jeg begynte å selge varene mine på Bondens marked, fikk jeg mange reaksjoner på at det var dyrt. Jeg har likevel fortsatt å reise til torgs med full bil, og nå blir vi utsolgt hver eneste gang. Else forteller at kundene gir uttrykk for å være fornøyde, og at alle vet at de kan få billigere gulrøtter på supern. De vet også at gulrøttene fra Korsvold gård tåler enhver sammenligning når det gjelder smak og kvalitet.

Det er et etisk problem at vi synes at kjøtt og poteter aldri kan bli billig nok!

ELSE OG DAG har fått behørig og velfortjent oppmerksomhet fra alle mulige medier, og er ikke minst høyt verdsatte leverandører til de beste restaurantene på Østlandet. Den korte historien er altså at disse byfolka flyttet ut på en bitteliten gård ved havet for å finne et roligere liv for seg selv og de tre guttene sine. All gründervirksomhet er tidkrevende, og den lange historien handler om at omlegging til en ny type gårdsdrift krever sitt, over lang tid. For dem er det ikke et ideal at "far sitter i ensom majestet på traktoren".

– Å drive gård er et familieprosjekt, og guttene Eirik på 11, Eivind på 13 og Axel på 16 vet hva arbeid er. Sistnevnte er sjef for saueklippingen, og det kan være tøft nok å holde fast de viltreste sauene.

– Axel synes at vi må få sendt sauen Hjortemor til slakt snart, ler Dag, – hun finner seg ikke i å bli holdt fast, det blir skikkelig brytekamp hver gang! Spælsauene er på sommerbeite på de vindharde holmene på Tisler, og blir ikke akkurat tamme av friheten der ute.

ØYBOERNE visste lite om hvem som kom med flyttelasset, den gangen for 13 år siden. Det tok ikke lang tid før de nyankomne begynte å uttrykke sin mening om lokale stridstemaer. Else engasjerte seg også i det agrare foreningslivet i Østfold.

– Som urban forbruker hadde jeg lenge hatt en interesse for kvalitetsmat, og jeg satt i sin tid som forbrukerrepresentant i foreningen med den litt …eh… triste forkortelsen NØLL (Norsk økologisk landslag.)

– NØØØLL, rumler det med latter fra sidemannen. – Dét er sexy!

Selv om Else og Dag på ingen måte var de første med økologisk gårdsdrift på Hvalerøyene – økologimiljøet innen dyrehold har gode tradisjoner her – så var økologisk grønnsaksdyrking i denne skalaen noe nytt. Tidligere dominerte korn, selv om teigene er små og ligger spredt. Noen av jordene var helt utarmet av kunstgjødsel og mangel på fantasi og vekstskifte, her trengtes flere dyr på beite. Else og Dag startet raskt omlegging til økologisk drift, og anskaffet sine første høner og sauer.

– Du vet, mange norske bønder spiser ikke engang SIN EGEN MAT! Forhåpentlig gjør de økologiske bøndene det. Dag ler så det skraller mellom veggene.

– I vår familie har vi reversert livet til 1960-tallet, hahaha, før matindustrien fjernet oss fra tradisjonsmaten. Her spiser vi kjøtt, av beste kvalitet, men i små mengder. Med mye grønnsaker, av alle slag. Dette er sekstitallskosten, og barna våre er helt med. Hva var det han økomatskeptikeren Arne Grønlund svarte Andreas Viestad i deres brevveksling i Morgenbladet? «Jeg velger å spise vanlig mat», sa han, Hahaha, VANLIG mat! VI spiser vanlig mat, slik den har vært produsert i tusenvis av år før Roundup og globalisering.

Det er nedslående at hver gang vi leser uttalelser fra Mattilsynet går de industriens ærend.

VI HADDE forberedt Korsvoldbøndene på at vi gjerne ville lage en sak om hvordan livet på gården var etter at siste grønnsakskurv var solgt for høsten. «Gjerne med stearinlyset tent, i ettertenksom kontemplasjon etter vår, sommer og høst med lange dager og mye arbeid. Var det verdt det? Skulle dere blitt i byen?»

Refleksjon er ikke mangelvare her, men å sitte nedsunket i comfy skinnmøblement står ikke på dagsplanen. Selv om de fremdeles regner seg som superurbane, er kafelivet heller sjelden. De kjenner seg likevel ikke isolerte på Kirkøy. Gode venner, både byfolk og sambygdinger, er velkomne gjester på Korsvold gård. Det står imidlertid ikke skilt ved veien mer.

– Vi har blitt nødt til å slutte med gårdsbutikk og bli litt strengere med besøkene, forteller Else, –rett og slett fordi det spiser for mye tid fra dyrking og dyr, særlig i den travleste sesongen.

DET ER LETT å forstå at mange vil komme. Else og Dag både viser i praksis hvordan god økologisk gårdsdrift skal gjøres og gir uttrykk for synspunkter flere og flere er opptatt av.

– Kina har skjønt det, sier Dag. – Det er vann, ikke olje, som er framtidens største ressurs. Kina kjøper opp og investerer i vannressurser over hele kloden, og i Norge står vi klar til å selge ut fellesverdiene for kortsiktig profitt. Jeg har brukt Theatercafeen som kantine i mange år, så jeg vet hva samtalene der dreier seg om!

– Vi driver verdiskaping, skyter Else inn. – Finnes det andre måter å måle vekst på enn økonomisk vekst? Hva med vekst i livskvalitet og helse? Vårt samfunn trenger at vitenskapsfolk, leger og bønder jobber sammen for å skape en ny type vekst. Det er nedslående at hver gang vi leser uttalelser fra Mattilsynet, så går de industriens ærend, det korte perspektivet.

– Og hva kan det politiske miljøet stille opp med? spør vi.

– Det opplyste eneveldet er løsningen, hahaha, parerer Dag. – Men nå må vi flytte sauene, kom an!

For oss er det viktig å være i kontakt med alle dyrene hver dag, akkurat som vi leverer ut varer til kundene personlig.

VI FORFLYTTER oss til et beite de leier lenger inne på øya. Her går 120 sauer av sorten gammelnorsk spæl på beite. Ulla flagrer i alle de farger og tegninger som slike vakre dyr kan mønstre. Bordercollien Topsy ringer dem straks inn, lykkelig over å få spille sin rolle på gården. Akkompagnert av Dags gauking sprinter sauene tvers over veien, til strandbeitet.

– Vår økologiske drift er basert på at sauene får naturlig mat helt frem til slakt, forklarer Dag. – Det gjelder å forstå hvor begrensningene i areal og innsatsfaktorer ligger. Har du et grønnsaksfelt på over 10 mål må du basere deg på mer tungt utstyr og hva det medfører av kostnader og ulemper. Flere enn 100 vinterfôrede sauer krever også sitt. For oss er det viktig å være i kontakt med alle dyrene hver dag, akkurat som vi leverer ut varer til kundene personlig. Er det noe de ikke er fornøyd med har vi direkte dialog.

Aktiviteten på Korsvold gård har vært rolig ekspanderende over mange år.
– Vi er jo for svarte ikke hobbybønder! roper Dag. – Ja da, ryggen knirker og dagene er korte, men vi stiller med stolthet selve primærvaren tilgjengelig! Mat som alle trenger.

NÅ HAR GÅRDEN fått flere nye driftsbygninger for håndtering av egg, skikkelig grønnsakslager, traktorstall og fjøs, samt innkvartering for innleid arbeidskraft. En tidligere nasjonal vektløftermester fra Litauen yter gården lojal og uunnværlig bistand i den travleste sesongen.

– Han bare plukker opp to av de blytunge kassene der, én i hver hånd og går i vei, han! Dag, som ikke er noen smågutt selv, gir uttrykk for takknemlighet.

Det nye fjøset skal huse en liten flokk med Dexterkyr som har vært på gården et par år, og noen Telemarkskyr er det også plass til.

– Jeg holdt et foredrag om betydningen av arts- og sortsmangfold i grønnsaksdyrking, forteller Else. – Underveis skjønte jeg at jeg ville få spørsmål om hvorfor vi holdt Dexterkyr i stedet for en av de norske tradisjonsrasene. Så i mangfoldets navn har vi de også.

TORDENVÆRET har reist videre innover Oslofjorden, nå med betydelig mindre kraft. Dag holder imidlertid trykket oppe, han er en engasjert mann som sier hva han mener men med et hjerte av gull. En man kan lene seg på når det stormer som verst.

– Det kan gå noen kuler varmt her, innrømmer Else, – men et slikt familieprosjekt hvor alle utfyller hverandre med respekt og stor lojalitet, gir hele meningen med alt arbeidet.

– Jo, det buldrer litt mellom svabergene her innimellom, men jeg tror folk skjønner hva vi står for nå. Også er vi er rett og slett jævlig glad i hverandre, sier Dag.

Ekteparet på Korsvold er rause, men nå er vi mest til bry. På tampen snakker vi om at det er vanskelig å forstå hvorfor Norge skal være dårligst i klassen på økologisk matproduksjon og -konsum.

– Det er nå, mens vi ennå disponerer verdiene, at Norge burde ha lagt om til mer hensynsfullt landbruk. Hele Norge burde vært hundre prosent øko! Her omkring er det allment akseptert at Østlandets beste økomatbutikk er Konsum i Strømstad, ler Dag, strekker fram en bjørnelabb og leder oss vennlig og bestemt mot bilen.

Flere artikler