Vår plass i naturen

Kan vi øve opp våre holdninger til naturen ved å trene på bærekraftig jordbruk? Kan deltagelse i jordbruk i tillegg til å bidra til miljøvennlig mat og fine opplevelser, være et bidrag til å dyrke frem gode holdninger til naturen?

Mange avleserne til Ren Mat vet allerede at det har stor betydning å drive med kjøkkenhage, andelslandbruk eller sesongbasert matlaging. Filosofien kan bidra til å ytterligere forklare og begrunne sammenhengen mellom slike aktiviteter og den meningen mange av oss finner i dem. For politisk og sosialt sett er det ikke alltid like stor forståelse for betydningen av disse aktivitetene, og det er lett å avfeie for eksempel småbruksdrømmen som ren romantisering av forgagne tider. Vi trenger økt forståelse for slike praksisers rolle for våre holdninger til naturen. 

I NORGE HAR VI en sterk friluftstradisjon: vi har mye villmark fortsatt og mange av oss – meg selv inkludert – er svært opptatt av betydningen av å få oppleve dette: Stillheten i fjellet, utsynet på havet, fuglesang i skogen om våren, osv. Mange miljøfilosofer er også opptatt av slike erfaringer, Arne Næss’ selvrealisering i fjellveggen er kanskje det mest kjente eksemplet. I seinere tid har Arne Johan Vetlesen trukket frem betydningen av erfaring som korrektiv til teoretisering av naturen. Dette åpner for i alle fall to spørsmål: Hva er det vi bør erfare i eller av naturen? Og ikke minst, bidrar denne erfaringen til å gjøre oss i stand til å ta vare på naturen? For vi er avhengige av naturen, og vi kan bruke den på gode og dårlige måter. 

I jordbruket tar vi naturen i bruk for å dekke de helt grunnleggende behovene for mat, brensel og fiber.

Når vi tar innover oss hvor skadet naturen er, hvor vanskelig det er å finne de uberørte plassene, når vi hører om global oppvarming og utryddelsen av dyrearter og økosystemer er det vanskelig å unngå å tenke at vi ofte bruker den feil. 

UTGANGSPUNKTET for min forskning på agrarianisme er nettopp at vi har gjort noe veldig galt i vår bruk av naturen. Likevel, kanskje de stedene og landskapene vi først og fremst tenker på når vi tenker på natur ikke tilbyr de mest relevante erfaringene. I stedet mener jeg vi har gode grunner til å tenke at det er i vår bruk av naturen vi best lærer oss å ta vare på den. Jordbruket er derfor en spesielt egnet plass fordi det er en plass der våre behov møter naturen. I jordbruket tar vi naturen i bruk for å dekke de helt grunnleggende behovene for mat, brensel og fiber. 

Og den måten jordbruket er basert på reproduksjon år etter år – så, høste, så, høste – innebærer at vi må forholde oss konkret og direkte til nødvendigheten av å bevare naturgrunnlaget vårt. Bare på den måten kan våre behov bli dekket også i fremtiden. Vi gjenkjenner dette som et klassisk jordbruksideal: En god bonde bruker ikke opp, men tar vare på slik at de neste generasjonene fortsatt kan leve av jorda. Dette er på mange måte kjernen i bærekraftbegrepet.

EN MILJØFILOSOF som fokuserer på jordbruket utfordrer på mange måter etablerte oppfatninger om hvordan vi lærer oss å forstå at vi trenger å ta vare på naturen, og at naturen har verdi. Og vi skal ikke gjemme unna at mange jordbrukspraksiser slett ikke er bærekraftige. Målet mitt er ikke å overbevise noen om at jordbruket er bedre enn andre naturopplevelser. Mitt poeng er at det er noe mer å lære, noe vi trenger å lære, gjennom å ta del i de såkalte agrare praksisene. For agrarianisme knyttes til tradisjonelle former for småskala familiejordbruk, og stiller seg kritisk til industrielt bedriftsjordbruk. 

Mange flere aktiviteter kan sies å spille en tilsvarende rolle: Kjøkkenhagedrift, parsell-og kolonihager, andelslandbruk, nabolagshager, skolehager, lokal-og sesongbasert matlaging er eksempler på aktiviteter vi kan ta del i uten å være bonde. Ren Mat formidler nettopp metoder, inspirasjon og betydningen av slike ”agrare-praksiser”. Disse har til felles at de lar oss komme i kontakt med vår avhengighet av naturen, og det gjør dem igjen velegnet for utvikling av gode holdninger og dyder. 

DYDER ER et begrep vi er fremmede for i dag, men jeg tror vi ofte tenker på dyder, vi setter bare ikke det begrepet på dem. Dyder er gode holdninger. Når vi beskriver noen som snille, rause eller modige, så snakker vi om dydene ved denne personen. I motsetning til dyder finner vi laster som det å være feig, eller gjerrig. Det er altså egenskaper vi knytter til personlighet. Dydsetikkens store klassiker, Aristoteles, beskrev oss mennesker som innehavere av mange forskjellige sfærer eller områder i livet, og en dyd står til en bestemt sfære av livet. For eksempel så er vi mennesker sosiale vesener, vi har å gjøre med andre mennesker, og vi kan være sammen med dem på gode og dårlige måter. En slik sfære av livet forstår vi da som normativt viktig, altså fordi det er noe vi forholder oss godt eller dårlig til. Aristoteles beskrev ikke naturen som en sfære av menneskelivet, og slett ikke jordbruket eller matproduksjon. Det er kanskje først i nyere tid at vi ser at naturen representerer en spesielt sårbar del av menneskelivet i og med at vi har maktet å tyne den såpass mye som vi har gjort de siste hundre årene. Så naturen, eller snarere vår avhengighet av naturen, er i høyeste grad noe vi forholder oss normativt til.

ARISTOTELES’ overordnede mål var å forstå hva som er et godt liv for mennesker. Og han mente at for å leve et godt liv må vi utvikle våre dyder innenfor alle livets sfærer. Så når vi anerkjenner at også naturen er en sfære i menneskelivet så nærmer vi oss også en forklaring og begrunnelse for at et landlig liv faktisk bidrar til et godt liv. 

Skal vi lære oss gode holdninger til naturen, eller forbedre vårt forhold til naturen, må vi først og fremst møte naturen gjennom deltagelse i praksiser.

Så hvordan lærer vi oss gode holdninger? En viktig ide hos Aristoteles er at vi lærer dyder eller holdninger gjennom innarbeiding av vaner. Dyder er altså ikke noe vi kan bestemme oss for å ha, eller bli fortalt at vi må ha. Vi kan heller ikke sies å ha en dyd dersom vi ikke praktiserer denne. Nå er det ingen automatikk i denne forbindelsen mellom praksiser og dyder, men jeg tror vi har gode grunner til å akseptere det som en betingelse. For innenfor dydsetikken er det ikke noe skille mellom å ha gode holdninger eller dyder, og det å utøve dem, altså at vi gjør det rette.

Dette betyr at når vi skal lære oss gode holdninger til naturen, eller forbedre vårt forhold til naturen, må vi først og fremst møte naturen gjennom deltagelse i praksiser. I motsetning til enkeltaktiviteter som vi deltar i nå og da, for eksempel fjellturen vi tar hver påske, er praksiser vanemessige aktiviteter som får en større plass i hverdagen. Agrare praksiser tilbyr nettopp disse hverdagserfaringene av å møte og bruke naturen som danner et bedre grunnlag for utvikling av dyder. I kjøkkenhagen må vi forholde oss til lokale forhold og forutsetninger, vi må følge med på årstidene, forholde oss til regn, snø og sol, til klimaendringene også. 

VI KAN IKKE velge bort disse aktivitetene ettersom det passer oss, slik vi kan bli værende inne på en regnværsdag selv om vi hadde planlagt en skogstur. Med høner i hagen kan man ikke la være å stelle dem, og om vi ønsker grøde fra kjøkkenhagen kan vi ikke reise på ferie og la være å vanne gjennom hele ferien. Disse aktivitetene eller praksisene følger oss altså i dagliglivet.

Selv om vi prøver å tilpasse oss, vi kan avtale at naboen fôrer hønene eller ta i bruk vanningsteknologi, så ligger det til disse aktivitetene at vi opplever at vi er prisgitt noe som ligger utenfor vår kontroll. Jeg har lært på den harde måten. Jeg flyttet fra Østlandet til Kvaløya utenfor Tromsø – i Herdighetssone 7 (for de som er inne i den sjargongen). Når naboene sier at de ikke planter ut småplantene før St. Hans, ja da kommer det nok av at det fortsatt kan komme både frost og snø i midten av juni. Denne prøvingen og feilingen er viktig, og står som kontrast til et roman-tisk bondeideal. Det lærer oss noe om vår sårbarhet. Selv om vi gjerne vil så klarer ikke vi mennesker å kontrollere alt i livet. Vi kan utvikle våre ingeniørkunster til å manipulere klimaet eller ta i bruk høyteknologiske løsninger på gården, men vi vil aldri kunne fjerne vår sårbarhet som mennesker, som det at vi er dødelige, eller vår avhengighet til naturen. Og vår naturbruk – og jordbruk – har kanskje i for stor grad vært preget av dette kontrollønsket, og kanskje er nettopp dette noe av årsaken til at ødeleggelsene har blitt så store som de har blitt. Ingen tur ut i kjøkkenhagen kan lære oss hva som skjer med naturgrunnlaget hvis den globale oppvarmingen forsetter forbi 2 -, 4 -og 6 grader. Men slik faktakunnskap er ikke alt. Vi trenger gode holdninger til naturen og vi trenger en plass å praktisere disse. 

Hvilke holdninger trenger vi? Ydmykhet, ansvarsfølelse og respekt er noen forslag. Men det viktigste er ikke at vi setter presise navn på disse – det får heller være et mer langsiktig mål. Det som er viktig er at vi forstår sammenhengen mellom det å øve på å ta naturen i bruk på en god måte og det å tilegne oss og utøve gode holdninger. Arbeidet som legges ned i kjøkkenhagen, på andelsgårder og i skolehager er et viktig bidrag til dette og noe vi alle burde gjøre mer av. 

Trine Antonsen (1982) er førsteamanuensis i filosofi ved Norges Arktiske Universitetet, med en doktorgrad i filosofi fra UiO fra 2017 med avhandlingen Agrarianism and Our Dependence on Nature: A virtue based approach to the human-nature relation and the good life. Ved UiT forsker og underviser hun i miljøfilosofi og feminisme, og har vært engasjert i opprettelsen av et nytt Bachelorprogram i filosofi med kurs i miljø-og naturfilosofi og mat-og klimafilosofi. trine.antonsen@uit.no