For noen somre siden leste jeg boken «Dette forandrer alt» av Naomi Klein. Tilbake til den økonomiske krisen i Argentina i 2001, forteller hun om arbeidere som istedenfor å gi opp, samlet seg. De tok over fabrikker nedlagt under krisen og gjorde dem til blomstrende kooperativer. Sjanser ble tatt, og læringskurven var bratt. Kooperativ-fabrikkene blomstrer fortsatt. En bevegelse og nye, bærekraftige forretningsmodeller ble født ut av krisen. Hårene reiser seg på armene mine når jeg tenker på hvor sterk folkemakten kan være. For et drøyt år siden gikk næringskomiteen på Stortinget bort fra målet om 15 prosent økologisk produksjon og forbruk innen 2020. Nabolandet vårt, Sverige, gikk motsatt vei, med et ambisiøst og offensivt mål på 30 prosent økolandbruk innen 2030, og 60 prosent økologisk matforbruk innen det offentlige.
SVENSKE tilstander er det ikke her. Økologisk produksjon og forbruk skal være drevet av etterspørsel, mener regjeringen. Såkalt laissez faire-ledelse, i våre øyne. En ny strategi for økologisk landbruk er på trappene i skrivende stund. Forhåpentligvis tar vi feil, men prognosen er en defensiv strategi fra statens side. Jubelen må nok vente atter en gang. Det økologiske matutvalget er bedre enn det var, men langt fra tilstrekkelig og dekkes i stor grad av import. Med flere råvarer som vi kan dyrke her. Mens vi venter på at en passiv økolandbrukspolitikk skal snu, sitter ikke tilhengere av ren norsk mat på gjerdet. Nordmenn er driftige med dugnadssjela i bunn: Vi ordner det sjøl!
Forbrukermakt og folkemakt er sterke krefter.
DA TINE la ned et lite meieri i Sør-Trøndelag til stor fortvilelse i 2000, gikk tidligere ansatte og lokale øko-melkebønder sammen om å kjøpe det opp. Rørosmeieriet AS ble stiftet. Meieriet har vokst seg ut av Tines gamle lokaler, og oppfyller ambisjonen om å bruke all tilgjengelig økomelk i regionen. Nå trenger de enda flere melkebønder. «Noen må gå foran, slik at andre kan gå etter. Hvis ingen går foran, vet ikke de andre hvor de skal gå», sier Helge Christie, en av drivkreftene bak suksessen i Rørosregionen.
DET ER LETT å finne inspirerende eksempler på bruk av forbrukermakt, folkemakt og kollektive initiativer knyttet til ren mat. Reko-ringer, kooperativer og markeder er alle folkestyrte, desentraliserte distribusjonskanaler for lokal, norsk og økologisk mat. Flere dyrker sin egen mat i andelslandbruk og byboere dyrker grønt på balkongen. Thomas Horne er en av dem, les om ham i dette intervjuet fra Ren Mat nr. 28. Dette er alle tendenser som forteller at vi vil ha ren og lokal mat – og ikke minst nærhet til matens opprinnelse. Se deg rundt i nærområdet ditt. Kanskje du oppdager noe nytt? Det er mye spennende der ute som ikke finner veien til dagligvarebutikken. Som Johan Swärds poteter fra Hadeland og tindved-bærene fra Sogn. I vår Økoguide på økologisknorge.no finner du frem til flere som driver økologisk.
MISFORSTÅ meg rett – dette er ingen klagesang. Ei heller en nasjonalistisk preken. Det er et bakteppe for en oppfordring: Bruk makten din, spør etter maten du vil ha, og krev et svar. For klimaet og matsuvereniteten, for tryggheten for den norske bonden og for de sunne, smakfulle råvarene. Forbrukermakt og folkemakt er sterke krefter.
