Å se det store i det små

Den første formannen i Norges Bondelag, Johan E. Mellbye understreket at «den bondereisninga som ikkje samstundes er ei åndsreising, er dømd til undergang». Hva har fått undertegnede, en 25-åring oppvokst med beina godt planta på asfalten, til å konkludere med det samme?

Høsten 2016, nærmere bestemt november, i en liten lånt KIA på vei til Hallingdal. I sekken hadde jeg adressen til et knippe bønder, en opptaker og noen intervjuspørsmål som skulle bli det empiriske grunnlaget til masteroppgaven min. At inntrykkene fra Hallingdal skulle resultere i at masteroppgaven ble lagt på hylla, ante jeg ikke på dette tidspunktet.

HVORFOR HALLINGDAL? Nærmere bestemt Øvre Hallingdal. Der gårdsbrukene ligger som små brune terninger utover landskapet. Litt lenger ned i dalen, for eksempel på Flå, er gårdsbygningene mer like de jeg kjenner fra Akershus: røde og små. I en bok jeg finner på biblioteket på Ål, står det følgende om Hallingdal: «Bruki er utruleg små, og ein skynar at disse flekkene lyt nyttast godt, um det ikkje vera bergelige livskår.» En av de første bøndene jeg intervjuet, sa at det nok er fjellbeite som var, og fortsatt er, men i noe mindre grad enn før, nøkkelen til jordbruket i Hallingdal. Jordsmonnet i Hallingdal omtales som karrig. På en hytte i Ål finner jeg et kortspill i «Heimstadlære». Der vil spillmakeren få deg til å gjette hvor mange lass med stein som foregangsmannen Pål P. Villand (f. 1857) kjørte vekk fra gården sin. Svaret er intet mindre enn 80 000. De mange steingjerdene står der fortsatt den dag i dag. De er som manifestasjoner på tidligere generasjoners tunge løft. Når bøndene selv beskriver dalen, er det terrenget de legger vekt på. Det er bratt, og det er små og spredte teiger.

Turistan køyre forbi på nye afterski. Kor vart det tå Telemarkskyre? Kor vart det tå bygdedyret?, synger Stein Torleif Bjella.

Etter å ha sett utviklinga i jordbruket på flatbygder, aller mest fra motorveien gjennom bilvinduet, var jeg blitt nysgjerrig på hvordan en fjellbygd opplevde trenden med større og færre bruk. En trenger bare sunn fornuft for å skjønne at det må være lettere å realisere stordrift på flata, enn der jordene ligger spredt, områdene med dyrka mark til vinterfôr er marginale, og store deler av arealet ligger på fjell. Og ikke minst, der vinteren er lang og sommeren er kort.

TILBAKE til novemberdagene i 2016. Bergensbanen dundrer forbi hytteturister. «Turistan køyre forbi på nye afterski. Kor vart det tå Telemarkskyre? Kor vart det tå bygdedyret?», synger Stein Torleif Bjella gjennom stereoen. «No kjem det tomme i tunge velt, som godstog jøno hogstfelt eg skulle sjølsagt vore blid, Norge er so rikt høyre eg dei si, lei tå dei som flutte ut, eg går og vasa i nedlagte bruk.» Dagene framover skal jeg se flere nedlagte bruk enn jeg kan telle på én hånd. Etter uker og timer tilbrakt på lesesalen hengende over bøker om norsk landbrukshistorie skal det gå opp for meg at dette har vært en planlagt utvikling, eller avvikling, av norsk jordbruk. Norsk landbrukshistorie er ingen suksesshistorie for det mangfoldige og levende jordbruket jeg trodde fantes og drømmer om at vi skal få tilbake.

SÅ HVA HAR SKJEDD? Det kunne jeg skrevet en hel bok om, eller en masteroppgave. Først slo det meg at folk jeg snakket med, virker å ha akseptert at jordbruket i Norge er i tilbakegang: «Når ting er som de er, får det bli som det blir». Jeg satte nesten kaffen i halsen da en med mye makt i jordbruket sa dette til meg: «Ja, men vestlandsjordbruket ryker vel først.» Det virker også som om mange av bøndene har akseptert utviklinga. «Ja ja, sånn er det for oss som er små og ikke kan konkurrere med de store.» Kan ikke den norske fjellbonden konkurrere med de store? Hvor var motstanden til utviklinga og viljen til forandring? Hvorfor aksepterer vi at bøndene skal bli mer effektive og bare løpe fortere og fortere? Skal vi ikke bremse snart?

Tiden går ikke fra oss som heier på småskala fjellandbruk, på mangfoldet, på mat med identitet og smak. Tiden, den kommer.

Det var nesten så jeg trodde på dette selv, at fjellandbruket var dømt til å tape. Jeg så for meg framtidens fjellandbruk holdt kunstig i live av noen få idealister for tradisjonenes skyld. Jeg begynte å tro at et jordbruk hvor man tok seg tid til å drive på naturens premisser, var gammeldags. Det var nesten så jeg begynte å tro at jeg rett og slett var bakstreversk. Så reiste jeg til Østerrike. Der ble jeg overbevist om det motsatte. Tiden går ikke fra oss som heier på småskala fjellandbruk, på mangfoldet, på mat med identitet og smak. Tiden, den kommer. Vi gjør bare ting litt feil akkurat nå.

I ØSTERRIKE møtte jeg en stolthet hos fjellbøndene som jeg enda har til gode å møte hos en norsk fjellbonde. I Vorarlberg, den vestligste regionen i Østerrike, er det tydelig at jordbruket har høy status. Regionen kan minne mye om en norsk fjellbygd. Det er bratt og mye fjell. Nede i dalen er gårdsbrukene større, men oppe i høyden er det mindre bruk som er i flertall. Her, som i fjellområder i Norge, er det melkeproduksjon som dominerer, noe som passer til områder som er rike på gras. Vorarlberg, som er mindre i areal enn Buskerud fylke, har 524 aktive støler. Buskerud har 88. Bøndene og meieriene i Vorarlberg produserer egne stølsprodukter, men ikke konsummelk. Stølsmjølk er merket som stølsmjølk. Å drikke mjølk i Vorarlberg er som en drøm for oss fra Norge som ønsker oss mjølk rik på fett og smak fra det friske fjellgraset.

BØNDENE jeg hadde møtt hjemme i Norge snakket om fjellbeite, men som om det var en nødvendighet i ‘gamle dager’, før man kunne frakte gras fra nedlagte bruk, pakket inn i rundballeplast. Bøndene i Østerrike bruker fjellbeitene som salgsargument. De kan produsere kvalitet som volumprodusentene nede i dalen ikke kan måle seg med. I Vorarlberg har de innsett at bøndene på flata og i fjellet ikke konkurrerer om det samme markedet – de leverer forskjellige ting. Derfor finner vi stolte fjellbønder som produserer kvalitetsprodukter, og politikere og forbrukere som har skjønt at dette er tradisjoner, kultur og smaker som vi bør ta vare på. Slik sikrer vi at fjellandbruket overlever – og lever.

Og hvordan var det hjemme i Norge? Jo, i Norge konkurrerer en bonde med 24 kyr 600 meter over havet, med seter på 700 meter over havet, mot en bonde med 50 kyr på flata. Selv om bonden i fjellet kan levere langt mindre i volum, skal de overleve på de samme tilskuddene og samme markedsinntektene. Særegenheten til mjølka som blir produsert på fjellbeite, blir sendt til volumproduksjon av for eksempel Norvegia. «Industrien vil ha få produksjonslinjer», blir jeg fortalt i møte med de store samvirkene, og vi sitter igjen med mat uten identitet, og heller ingen forståelse for hvorfor norsk mat har andre kvaliteter enn annen mat. Melk er melk, selv om den er lett eller hel, men den er ikke stølsmelk, grasmelk eller konsummelk. Den er bare norsk.

TILBAKE til Hallingdal. Det har blitt en vane å sette på Bjella mens vi kjører bygdevega upp og ner. Vi setter på Jordsjuk. «Kjenne eg har vorte jordsjuk. No vil eg ha meire grunn te eige bruk. Eg står ved gjerdet og passa på, og høgg te når nokon fell i frå.» Er det dette jordbruket vi vil ha? Et jordbruk der fjellbønder blir for store for å bruke setra si. Der alt handler om å øke produksjonen på heimegarden for å få økonomien til å gå opp? Noen må bort for at de med mest overlevelsesinstinkt skal bli større. Vil ha færre og større bønder? Jeg tror ikke vi vil det. Derfor, kjære alle landets bønder som ikke kan skryte av å ha bygdas største melkekvote, rett ryggen deres! Konkurrer heller på kvalitet. Gi oss mat som gjør at forbrukerne blir stolte av å velge norsk mat. Skjørost, brunost, gammalost og tjukkmjølk er en god start!

VI TRENGER bevisste forbrukere som vet hva arealgrunnlaget i Norge er, og hva som går an å produsere. Da hadde kanskje alle valgt den norske stølsosten, som skaper arbeidsplasser, holder liv jordbrukskultur, foredlingstradisjoner, og som holder kulturlandskapet åpent, framfor en importert spesialost. Som J. Mellbye kanskje ville sagt det: Da må vi løfte fram en stolt bondekultur, der bønder må slippe å stå på barrikadene og kjempe for alt de har bygget opp. Men så spørs det da, om vi forbrukere klarer å løfte blikket fra kortsiktige økonomiske løsninger og ta oss råd til å velge mat som kanskje er litt dyrere, men som gir god smak i munnen – på så mange måter.

Kathrine Kinn (1992) er masterstudent i sosiologi ved Universitetet i Oslo. Hun satte studiene på vent for å skrive Alternativ Landbruksmelding sammen med seks andre ungdomsorganisasjoner i regi av Alliansen ny landbrukspolitikk. Målet er en jordbrukspolitikk med virkemidler som sikrer nok og trygg mat til egen befolkning ved å produsere mat på en bærekraftig og ressurseffektiv måte.