Små ord, på linje med ha det bra, ha en god dag, hvordan står det til… Vi har lært det alle sammen, være høflige og å vise takknemlighet. Men alt skjer så fort for tiden! Vi kaster i oss maten og fyker videre.
På tross av et høyt tempo må vi ikke glemme vanlig høflighet, ellers er det ute med oss. Å takke for maten er egentlig en særnorsk skikk. Du hører sjelden utlendinger takke før de reiser seg fra bordet, de holder sjelden takk for maten taler og – ifølge en fransk bekjent – er det heller ikke så vanlig lenger å si ”bon appétit” før måltidet.
Men det er mange måter å utvise høflighet ved bordet; én er å spørre kokken interessert om oppskriften, råvarene, hvordan retten ble krydret, hvor råvarene kom fra osv. Det viser at du har roet litt ned på tempoet og faktisk tar deg tid til å dvele litt over hva det er du spiser og hvordan det smaker. Det er slutt på å holde oppskrifter hemmelig; som en venninne av meg sier; har du en hemmelig oppskrift, ikke gi den til meg!
DET ER SÅ MYE å være takknemlig for. Ikke minst bør vi sende bøndene en varm tanke, de som står på nesten 24/7 for at vi skal ha god mat på bordet. Jeg har besøkt noen små bruk denne våren, i den fantastiske tiden da alt gis nytt liv, både på marken og i fjøset. Det er så idyllisk og rørende å se små lam, kyllinger, killinger og grisunger i sine første leveuker. For alle som har sitt daglig arbeid bak en kontorpult er det rent ut sagt fristende å ville gjøre noe annet med livet. Men når jeg setter meg i bilen for å kjøre til byen igjen tenker jeg ”hadde jeg virkelig orket dette hver eneste dag? Melke to ganger om dagen, fôre dem, gi dem vann, sende dem til slakt, så, luke, høste og lagre – og så forsøkt å selge varene mine?”
Har du en hemmelig oppskrift, ikke gi den til meg!
Jeg hadde ikke klart det, ikke hver eneste dag. Vi forventer mye av de som skaffer oss maten; fiskerne som er ute i all slags vær, bonden som konstant er på vakt, ystefolka som rører og rører og stapper og stapper, snur og vender på ostene – det aller meste er håndarbeid. Hver dag. Det er noe å takke for.
EN STOR TAKK også til alle de kreative kokkene som går opp løypa for oss amatørkokker og gir oss kjærkommen inspirasjon. Ikke bare tilbringer de timer på kjøkkenet for å teste ut råvarene og nye, fantasifulle måter å bruke disse på, men de er så utrolig sjenerøse med å dele! Kokebøker og oppskrifter på nettet er tilgjengelig for alle, råd om plukking og høsting, tradisjonsmat så vel som nye og kreative retter er det fritt frem for alle å bruke, redigere og prøve med de smakene du liker. Det er gøy å sakse litt herfra og derfra, erstatte én råvare med en annen, bruke det som er tilgjengelig – men kunne sjekke med de proffe at vi ikke er helt på jordet.
Slik blir mange av rettene i Ren Mat til. Det er ikke revolusjonerende matlaging, men oppskrifter tuftet på både tradisjoner og nye ideer i en salig blanding. Alt tester vi ut og lager før de ender her, og alt som kommer på trykk smaker godt i følge kontrollpanelet som både er fotografen, designeren og ofte de andre på jobben. At smaken er forskjellig har jeg full respekt for, men håpet er å lage noe som smaker de aller fleste.
SOM SAGT; det er primetime for norske råvarer, bruk dem, høst dem, fisk dem og frys dem, sylt dem og tørk dem. Den beste måten å takke bøndene på er å kjøpe råvarene deres, men likevel må vi ikke glemme alle de fantastiske råvarene vi er omgitt av og som vi kan høste heeelt gratis.
Vet ikke hvem vi skal rette takken til i den sammenheng, kanskje til oss selv som på tross av alt har klart å ta vare på endel av naturen? Eller er det kan hende slik at det er den som tar vare på oss?
