Hva blir historiens dom?

Man bør vel egentlig ikke si noe positivt om graffiti, men jeg må fortelle hva noen ungdommer i Washington hadde brukt sin maling på. Med svart på en hvit murvegg stod følgende: ”The future is cancelled due to lack of interest”.

Det er mange år siden jeg leste denne linjen, men den har vært umulig å viske ut. En tankevekkende påstand, kan det tenkes at påstanden er berettiget? Er problemstillingene som omgir oss for krevende? Skyver vi dem fra oss, eller bare snakker vi om dem uten å gripe fatt – uten å omsette tanker, bekymringer og frykt til handling? I min bevissthet melder det seg et viktig behov for avklaring, hva som er forskjellen på ”å vite” og ”å forstå”. Alle moderne mennesker vet at vi konfronteres med en klimakrise, men forstår vi hva det innebærer? Hvorfor drøfter vi ikke handlingsalternativene?

NÅR MENNESKEHETEN i vår tid konfronteres med de mest dramatiske framtidsutsikter vi noen gang har stått overfor, bør vi som et minimum forsøke å vurdere og bedømme problemstillingene i et risikoperspektiv. Risiko er som kjent et produkt av sannsynlighet og konsekvens. Dess større potensielle konsekvenser, dess mindre sannsynlighet kan vi akseptere. Allerede for over 30 år siden konkluderte FN’s klimapanel at det var 50 prosent sannsynlighet for at klimaendringene var forårsaket av menneskelig aktivitet. Nå mener panelet at økt innsikt, forståelse og nye data har hevet denne sannsynligheten til 90 prosent. Samtidig konkluderte panelet at kostnadene kan bli ekstreme, og faren for at Moder Jord reagerer uforutsigbart og ”på egen hånd” er økende. 

Faren for at Moder Jord reagerer uforutsigbart og ”på egen hånd” er økende. 

ALBERT EINSTEIN advarte oss mot oss selv og minnet om at problemene ikke var på motorveier og på flyplasser, men i vårt eget hode. Det er snart 50 år siden det kjente tidsskriftet ”The Ecologist” hadde en omfattende gjennomgang av problemene i et temanummer som hadde tittelen ”a blueprint for survival”. Det er 30 år siden Brundtland-kommisjonen enstemmig advarte oss om utfordringene, hun sa selv i presentasjonen av rapporten at dette var kjensgjerninger som ingen med vett eller forstand kunne snu ryggen til. Ikke minst presenterte det velrenommerte amerikanske tidsskriftet New Scientist utfordringene med en forside for flere tiår siden: ”The folly of growth. How to stop the economy from killing the planet”. Kanskje var det med New Scientist-oppslaget vi for første gang ble invitert til problemets kjerne: Vekst og kjøpekraft. Skjønt første gang er litt misvisende, siden det faktisk er snart 50 år siden den systemdynamiske analysen av utviklingen i verden ble publisert; ”Limits to Growth.”

BOKEN VAKTE enorm oppmerksomhet, og det ble mobilisert voldsomt for å avvise bokens konklusjoner, og ikke minst forsvare økonomisk vekst som et vesentlig mål. Men det kritikerne aldri klarte å avviske var den grunnleggende systemdynamiske logikk som boken var bygd på. Forfatterne kom med en ny rapport i 1992, ”Beyond the limits” hvor nye data, og ytterligere mer avanserte datamaskiner bekreftet og forsterket utfordringene det moderne samfunn står overfor. Denne rapporten fikk nesten ingen oppmerksomhet, og ble i realiteten tiet i hjel. I rapporten forsøker forfatterne seg med en myk beskrivelse av overgangen til framtidssamfunnet. Den vil kreve en omhyggelig avveining mellom kortsiktige og langsiktige mål, der nøkkelbegrepene blir tilstrekkelighet, rettferdighet og livskvalitet, heller en materiell ekspansjon. Det vil kreve mer enn produktivitet og mer enn teknologi; det vil også kreve modenhet og klokskap. I 2005 publiserte forfatterne en tredje rapport med tittelen ”Vekstens grenser. et tilbakeblikk på hva som har skjedd på 30 år”. Mens forfatterne i den første rapporten mente vi hadde 50 år på å snu utviklingen, var nå mye av denne tiden gått uten vesentlig korrigerende handling, heller tvert imot.

VI HØRER OFTE begrepet eksponentiell vekst, vekst som karakteriseres av eksponentialkurver. en årlig vekst på for eksempel sju prosent betyr at mengden som vokser fordobles i løpet av en ti års periode. Selve fordoblingen har naturligvis dramatisk ulike konsekvenser avhenging av hvor i vekstutviklingen man befinner seg. Det dobbelte av lite er fortsatt ikke mye, mens det dobbelte av mye er veldig mye. Dette illustreres veldig tydelig av veksttakten for internasjonal flytrafikk. Det er over 100 år siden vi startet erobringen av luftrommet. Etter 50 år var det årlige passasjer antall kommet opp i 70 millioner. I løpet av de neste 50 år økte det årlige antall passasjerer til 1700 millioner, og dramatikken blir tydelig når en fortsatt årlig vekst på 7 prosent betyr fordobling på ca. 10 år, altså en økning fra 1700 til 3400 millioner passasjerer. Dette er helt urealistisk og vil ikke, eller må ikke, skje. Vekstproblematikken er så dramatisk og realiteten så uakseptabel at det er oppsiktsvekkende at den får så lite oppmerksomhet.

Er det greit om alle mennesker på kloden kjøper det jeg nå tenker å skaffe meg?

MANNEN SOM advarte sterkest mot eksponentiell vekst var den norske økonomen Trygve Haavelmoe, som fikk en høythengende svensk pris for sin banebrytende tenkning på feltet. Det er imidlertid først når eksponentialdynamikken kobles sammen med den moderne kjøpekulturen og besettelsen av materiell eiendom at problemene blir virkelig alvorlige. Hundre år før pengene ble det dominerende fokus for menneskers tanker, drømmer og håp skrev Arne Garborg sitt viktige prosa dikt ”Um pengar”. Her sier han innledningsvis at ”penger er langt frå det største gode, ikkje det nest største heller”. Så kommer hans dikteriske analyse:

 Ein kan kjøpe seg mat,
men ikkje mathug
Dropar, men ikkje helse
Mjuke senger, men ikkje svevn
Stas, men ikkje venleik
Moro, men ikkje glede
Kameratar, men ikkje venskap
Tenarar, men ikkje truskap
Gråe hår, men ikkje æra
Rolege dagar, men ikkje fred.

Det er ikke vanskelig å være enig i Arne Garborgs litterære analyse av pengeøkonomien. For egen regning kan jeg si at markedsøkonomien i verste fall kan ødelegge miljøet og til sist oss selv dersom prisene på varer og tjenester ikke reflekterer de økologiske realitetene. Hvilket framtidsbilde sitter vi igjen med når våre kommersielle realiteter er i konflikt med alt naturen har lært oss.

ØKOLOGEN Kenneth Boulding gikk ende et skritt videre ved å hevde at Brutto-nasjonalproduktet (BNP) skulle betraktes som Brutto-nasjonalkostnad, og samfunnets målsetning burde være å minimalisere heller enn å maksimalisere dette. 

I dag er enkelthet en trussel mot vårt økonomiske system.

Behovet for en fundamental nytenkning av samfunnsøkonomien ble foreslått i en velskrevet analyse av Paul Hawken, Amory Lovins og Hunter Lovins, publisert i boken ”The Next Industrial Revolution”. Om boken skrev Financial Times: ”En analyse av hvordan kapitalismen kunne fungere dersom verdens naturkapital var riktig verdsatt, noe som ville resultere i en dramatisk reduksjon av naturressursforbruket. I dag er enkelthet en trussel mot vårt økonomiske system”.

Det er i dette perspektivet vi stadig bedre forstår hvordan vi dramatisk har feilforvaltet vår arv. Vi får stadig tydeligere rapporter som konkluderer at klodens økologiske kapasitet er beslaglagt av vår måte å leve på, og at vi ville behøve mer enn tre jordkloder om alle i dag skulle ha en materiell standard som oss. Det er få ting i vår kompliserte verden alle kan være enig om, men dette er sikkert: Vi har bare en klode.

MENNESKEHETEN har demonstrert en aversjon mot sjokkartede diskontinuiteter i sin opplevelse av virkeligheten. Til tross for mange åpenbare indikasjoner på at Jorden ikke var flat, var dette en ikke velkommen erkjennelse. Budbringerne ble steinet og brent på bål heller enn ønsket velkommen. Lignende situasjon hadde man da den alminnelige oppfatning om at vår egen klode var universets sentrum ble utfordret og knust og det nye verdensbildet vant innpass. 

De optimister som livet beror på, er de som tør håpe på noe de tror på.

Nå står vi enda en gang foran en diskontinuitet i forståelsen av vår egen virkelighet. Vi må motvillig ta innover oss at vi bor på en liten planet der atmosfæren relativt sett ikke er tykkere enn lakklaget på en globus. Vi er ved inngangen til en dramatisk erkjennelse som kan karakteriseres som overgangen fra ”The cowboy economy to the spaceship economy”. Vi synes ikke å forstå at vi er små og ufattelig mange.

EN BIOLOGISK FJERN slektning synes å ha en slags innebygd kriseforståelse for hva som fra tid til annen er i ferd med å skje, lemmen. Vi kan observere en forunderlig kollektiv atferd som får hele populasjonen til å starte en kollektiv vandring mot tilintetgjørelse. Lemmenvandring er et forunderlig naturfenomen som ikke kan forklares rasjonelt.

Det er visse likhetstrekk mellom lemmensamfunnet og vår egen sivilisasjon. Halvparten av de mennesker som noen gang har eksistert på Jorden lever her og nå, og i løpet av de siste hundre år har vi gjennomsnittlig blitt fem ganger så rike og fire ganger så mange. Fattige og rike eksisterer side om side. Mens millioner mennesker dør av matmangel, må vi registrere et formidabelt antall som dør av overvekt. Våre overlevelsesinstinkter er utilstrekkelige for å mobilisere det minimum av viljekraft som kreves for å møte utfordringene.

FRAMTIDSVURDERINGER har alltid vært en konkurranse mellom pessimisme og optimisme. Mitt intense ønske er at optimismen skal seire og jeg legger Piet Heins definisjon til grunn for min livsholdning; ”De optimister som livet beror på, er de som tør håpe på noe de tror på”. Mens moderne mennesker i vår kultur er blitt tingrike og tidfattige, vil vi få tid nok i den nye verden.

For å møte vår nye framtid må vi arbeide hardt for at vår måte å tenke på skal farges av det vi kan kalle kollektiv rasjonalitet. På mange måter er det en ny tankegang, nesten en ny ideologi. Ved framtidige anskaffelser må vi kontrollspørsmålet bestandig være; er det greit om alle mennesker på kloden kjøper det jeg nå tenker å skaffe meg?

DEN NYE ”romskipskulturen” ble på mange måter introdusert da romskipet Apollo 13 fikk alvorlige tekniske problemer på sin ferd mot månen. En hel verden fulgte dramaet. Rett før romskipet gikk inn i den kritiske tilbakevendingsfasen gjennom atmosfæren, kom den kjente amerikanske tv-kommentatoren Eric Sevareide på skjermen og stilte det retoriske spørsmål: Hvorfor er vi så interessert i dette? Det er jo bare tre mennesker, det er jo nesten ikke verre enn en trafikkulykke om det skulle gå galt. Grunnen til at jeg husker hans kommentarer er hans analyse. Det er fordi vi identifiserer oss med romfarerne da vi i realiteten også er romfarere på romskipet Jorden. Og derfor er det symbolsk sett viktig at de klarer seg. Dersom bakkemannskapene og astronautene i felleskap klarer å få romfarerne trygt tilbake til Jorden, har de samtidig demonstrert at mennesker har en vidunderlig evne til å løse de mest krevende utfrodringer når det virkelig trengs. Og de klarte det!

Hvordan skal vi klare å forestille oss en framtid når våre kommersielle systemer er i strid med alt naturen har lært oss? Romskipet Jorden er et lukket system. Utfrodringen er å erkjenne dette grunnleggende faktum.

Øystein Dahle er sivilingeniør fra NTH. Han var viseadministrerende direktør i Esso Norge i ti år, styreleder av Worldwatch Institute globalt, styreleder i DNT i ni år. Medstifter og styreleder i Forum for Systemdebatt i flere år og styremedlem i Institutt for Genøkologi i Tromsø. Ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavsordenen. Dette er en noe forkortet versjon av en artikkelen som sto på trykk i boken ”Framtidsfrø” fra 2011.