Meninger

Småskala-produsentene: Heltene som ikke ble nevnt

Covid-pandemiens store tapere er 300 millioner sultne mennesker. Hvordan greide vi å overse dem som rammes hardest av pandemiens restriksjoner? Hvordan sikrer vi mer lokalprodusert mat og god ernæring når neste krise rammer, spør bistandsjournalist Alf Berg i denne kronikken.
FOTO ALF BERG

I mars 2020 ble det i løpet av en uke tatt avgjørelser som har endret måten folk over hele kloden lever livene sine på. Men ulikhetene har økt: Norge har velfylte matbutikker, strøm, vann og velferdsordninger. Kort sagt trygghet. Da India satte i gang sine første restriksjoner måtte folk avslutte sitt arbeid på dagen, tvunget til å reise lange distanser på overfylte tog for å vende hjem til sine registrerte hjemmeområder. Smittefaren var enorm, men kompensasjonen har vært nærmest fraværende (det finnes som kjent intet NAV i Sør-Asia.) Resultatet var omfattende sult, politivold og slitasje på forhold i fattige familier.

Om denne krisen har vist nordmenn noe, så er det hvor vanskelig vi har for å sette oss inn i lidelsen blant verdens fattigste – selv når de oppstår som konsekvens av våre valg. For Europa var dette en krise av proporsjoner vi aldri før hadde sett. For dem av oss som bor eller har jobbet i Vest-Afrika, er covid-19 knapt verre enn malaria, kolera, tuberkulose eller noma – pandemiske sykdommer som stadig ruller gjennom området, og møtes med likegyldighet og underfinansiering fra verdens rikeste. Jeg reiste gjennom Bordeaux i august, og kom i snakk med en mann fra Senegal på et afrikansk fastfood-sted. Jeg spurte ham hvorfor samtlige på restauranten brøt maskepåbudet. Han lo først. Så sa han: «Hvis du er født og oppvokst i Casamance, så har du levd med en covid-pandemi hvert år, hele livet. De har bare vært verre.»

I april måned ble covid-pandemiens respons anslått å ha kostet 6 billioner dollar. Det er litt mer enn tigangen av det som ble satt av til å bekjempe HIV/aids mellom 2000 og 2015. Å kalle vestens reaksjon på covid rasistisk er en underdrivelse.

Å kalle vestens reaksjon på covid rasistisk er en underdrivelse.
Alf Berg har besøkt Kasungu i Malawi, hvor prosjekter for å øke matvaresikkerheten har initiert til mer lokal matproduksjon, differensiering av avlinger og produksjon av mat tettere på naturlige våtmarksområder.

FNS MATVAREPROGRAM konstaterte allerede i april at 260 millioner mennesker kom til å oppleve matvareusikkerhet det neste året på grunn av nedstengningene. Det langsiktige tallet er høyere, og senere opplyste WFP at minst 130 millioner mennesker ville måtte forberede seg på en sultkatastrofe (famine).

Den politiske motstanden mot restriksjonene og deres skadevirkninger har naturlig nok vært mest dominerende i Afrika. Tanzanias president ble verdenskjent fordi han sendte en kanyle med olje og ekstrakter fra en papaya til covid-testing. Begge deler testet positivt for viruset. Det kan virke som et billig stunt, men Presidenten var selvsagt livredd for hvordan «lockdown-sulten» ville prege landet i lang tid framover. Akkurat som norske ledere var mest opptatt av norske lunger, var han opptatt av Tanzanias sultne barn. Malawi motsatte seg også restriksjoner så lenge det lot seg gjøre. I Etiopia viser en ny norsk rapport at restriksjonene har ført til en vesentlig svekkelse av tilliten til regjeringen. Det samme gjelder i andre land med stor fattigdom og manglende gjennomsiktighet: Både USA og Peru har hatt stor misnøye eller opprør i kjølvannet av vårens restriksjoner.

Restriksjonene utgjør altså en langt større global helsefare enn selve viruset.

HVA HAR SÅ DETTE med lokal, ren mat å gjøre? Alt.

Ifølge Verdensbanken handler sulten ikke primært om nedsatt produksjon, men om at distribusjonskanaler lammes fordi de mest grunnleggende logistikk- og infrastruktur-funksjonene stopper opp når folk fratas jobbene sine av de globale politiske institusjonenes lockdown-tenking. Dersom den lokale matproduksjonen hadde vært mer utviklet, varene hadde vært mer diversifiserte, og lagringen bedre, kunne antallet fattige som dør som følge av restriksjonene vært vesentlig lavere.

At ikke orienteringer fra utviklingsministeren om implikasjoner og forslag til løsninger for verdens fattige inkluderes i regjeringens hyppige pressekonferanser om korona-sitasjonen, er lite annet enn en kommunikasjonsskandale. Sulttallene er enorme:

Dersom vi regner med at rundt 10 prosent av befolkningen i verdens fattigste land er under fem år, så vil rundt to millioner barn under fem års alder dø de neste par årene på grunn av sultrelaterte sykdommer. Det vil si like mange som så langt har dødd av covid-19 totalt – i alle aldersgrupper. I tillegg kommer selvsagt verdens fattige som er eldre enn fem – de resterende 90 prosentene. Dødstallene kan komme til å telle flere titalls millioner. Restriksjonene utgjør altså en langt større global helsefare enn selve viruset.

Kan vi avskrive kritikken av den norske og globale responsen som etterpåklokskap? Ville det ha vært uansvarlig å «bare» holde avstand, bruke masker og regulere logistikk?

Føre-vàr-prinsippet er i liten grad utviklet for situasjoner der ulempene med tiltakene er store, til og med potensielt større enn truslene de skal kjempe mot, skrev åtte professorer og medisinske forskere i en kronikk på nrk.no i februar.

Dersom verken helsedirektøren, statsministeren, utviklingsministeren, helseministeren eller noen økonom i institusjonene greide å se for seg at dette ville påvirke matvareprisene globalt, eller komme til å drive flere hundre milloner mennesker ut i akutt matvareusikkerhet, så mangler de enten evne til holistisk tenkning, eller empati. Og de mangler det i så stor utstrekning at vi bør stille spørsmålstegn ved om vi ønsker at de skal ha beslutningsmakt.

«Men Norge kunne vel ikke gjort dette alene,» sier noen. Argumentet har vært brukt mot Sveriges tilnærming: «Hvis Sverige står alene, så rammes vel verdensøkonomien like hardt, og også Sveriges økonomi?»

Spørsmålet er heller: Hvis ikke Norge skulle si fra, hvem? Dersom ikke verdens rikeste land klarer å motsette seg en global strategi som skaper enorme forskjeller og koster millioner av liv – hvordan skal så Tanzania og Malawi klare å motstå presset? Som begge har enorme økonomiske utfordringer, og betraktelig mindre diplomatisk kapital?

Ville det ha vært uansvarlig å «bare» holde avstand, bruke masker og regulere logistikk?
Matvaresikkerhetsprosjektene i Malawi har som mål å gi økt kontroll over mattilgjengeligheten, slik at befolkningen ikke er avhengig av ekstern matdistribusjon, noe som fører til stor sårbarhet i for eksempel en pandemisituasjon.

HVA GJØR VI NÅ? Når vi ser at koronatiltakene har så enorme, negative konsekvenser for fattiges liv?

Det er to enorme elefanter i rommet:

  1. Hvis Norge kan bruke 800 milliarder kroner (rundt 20 bistandsbudsjetter) på et år, for å redde sine eldre og syke – hvor mye har vi til rådighet for å hjelpe dem som rammes av lidelsen våre valg har skapt?
  2. Hva akter Norge å gjøre for å få på plass en stor satsing på mer lokal matvareproduksjon, og lokal matvareforedling, i global skala, som kan hindre sultkatastrofene når neste virus kommer?

I vår klappet vi i hendene for helsearbeiderne under første koronabølge. Fullt fortjent! Men det finnes andre helter som ikke fikk noen applaus, som ikke nådde TV-sendinger og avisoverskrifter: De som trosser monokultur-industrien, som hver dag går ut på marken i Vinstra eller Mzuzu, for å pløye opp en parsell sånn at de kan gi folk rundt seg ren, næringsrik mat. Selv om hele verdens matvareindustri motarbeider dem. Tør hver og én av oss å bli med dem i kampen om en mer rettferdig verden, der alle får den maten de trenger, selv om mange av verdens hvite politikere tilsynelatende ikke ser hvor prekært dette er?

Tør vi kreve at de beste norske modellene for nær og bærekraftig matvareproduksjon kan brukes for å inspirere bedre produksjon i fattige land? Og enda mer krevende: Tør vi selv å ta det beste fra en selvhjulpen bondes kunnskaper fra et våtmarksområde i det sørlige Afrika – og gjøre den kunnskapen til vår egen? Er vi villige til å kreve at våre velfødde politikere bygger nettverkene som gjør sånn utveksling mulig? Er vi villige til å se at alle liv er like mye verdt?

Alf Berg er fotograf og journalist med bistand og bærekraft som spesialfelt. Han har jobbet med matsikkerhet og fattigdom i Afrika og Asia i to tiår.

Flere artikler