Jeg tror menneskeheten langsomt modner. Vi er i tenårene akkurat nå, og det er en farlig tid. Men overlever vi, kommer vi til å innse at alle er like mye verdt, og at vi er ei grein på et stort tre. Klarer vi å ikke sage av den greina, tror jeg det kommer til å gå bra, sier Stefan Sundström.
60-åringen er en svensk låtskriver, rocker, trubadur, forfatter og hobbydyrker. I en mannsalder har han kommentert det svenske kultur- og samfunnsklimaet i låtene sine, og gitt ut en drøss med plater.
For musikeren Sundström har det vært et stille år. Han bruker dagene på å gå tur i skogen. Kikker på tv. Kjenner seg gammel.
– Det er veldig stille, koronalimbo. I begynnelsen var det jævlig bra. Jeg dro hjem fra en turne som ble avbrutt, og tenkte at det var faen så godt å være hjemme. Nå begynner det å føles veldig innestengt. Og ensomt, forteller han.
Noe har han likevel fått gjort i denne unntakstida. Sundström har nemlig akkurat spilt inn et nytt album, og håper å kunne reise rundt og spille fra det om ikke lenge.
– Men vi får se, skriver han på mail fra huset sitt utenfor Stockholm.
Og snart er han i gang med å så tomater, og forberede seg til hagesesongen.
– Det blir mye tomater, som vanlig, men jeg venter med å så til slutten av mars. Det har blitt tidligere og tidligere, det er dumt. Jeg har blitt hetset for å så for tidlig på Instagram. Men man kan godt vente. Seinere på våren blir det alt det andre. Mye poteter, man blir jo litt av en prepper i disse covid-tider, sier Sundström.
Det finnes mange måter, men Gretas måter er best. Jeg tror på blokkader og okkupasjoner. Og boikotter.
SUNDSTRÖM BYGGER matjord og framtid. Sine tanker, erfaringer, oppskrifter og lidenskap for mat, selvdyrking, politikk, miljø og hage har han delt i bøkene sine, med titler som «Stefans lilla gröna», «Stefans lilla svarta», «Stefans stora blå» (som ble til etter et år på Træna) og «Stefans stora feta röda».
Interessen for hage og grønnsaksdyrking kom da han ble far for første gang i 1986. Sundström hadde ikke lyst på noen vanlig jobb, og gikk rundt og funderte på hvordan han kunne klare seg uten. Kanskje han kunne forsørge familien ved å ha høner og dyrke poteter og grønnsaker?
På torpet utenfor Stockholm, som han og kona Karin Renberg leide, var det bare leirjord. Den egnet seg ikke til å dyrke noe i. Men i området rundt var det store mengder med hester som gikk på beite, og hestebæsj skulle vise seg å være redningen for hageprosjektet.
Hagen vokste, og prosjektene ble flere. Sundström bygde drivhus av gamle vinduer, og eksperimenterte. Komposten var kjernen i det hele.
Da han leste om bokashi for første gang, ble det nesten som en åpenbaring.
– Jeg leste mer om det, og forsto etter hvert forskjellen på bokashi og vanlig kompost. Og at man kan bygge matjord ved å binde karbon fra lufta og ned i jorda, forklarer Sundström.
Interessen har resultert i boka «Stefans lille svarte: Bokashi, biokull og bakterier», som ble utgitt på norsk i fjor. Den er ifølge Sundström en slags personlig handlingsplan med tips til hvordan man konkret kan bidra til å løse klimautfordringene.
Mennesker som skammer seg er akkurat som mennesker som fornekter skyld, det bikker over.
HAN MENER hobbydyrkere og småskalaprodusenter bør gå i bresjen og vise de store matprodusentene at det går an å dyrke på en annen måte enn det som er realiteten i moderne landbruk i dag. En måte som gavner oss som forbrukere, og ikke minst jorda og miljøet.
Og han er ikke i tvil om at det å være selvforsynt på en del matvarer, kan bidra til en bedre framtid.
– Ja, på mange måter. Mer selvforsyning undergraver de store matvareselskapene. Bind karbon i jorda, og bli en pioner innen moderne landbruk, oppfordrer han.
I låta «Mikrobarnas skepp» synger han om hvordan livet går i sirkel, og at selv ulven til slutt havner i «bakteriernas mun».
Och på min egen kropp. Den jag trodde var jag
Har miljarder små kryp party var dag
Jag är farkost åt folk jag inte vet nåt om
O jag har ingen koll. Men kanske är det min roll
Att va mikrobernas skepp, o ta dom åt rätt håll
Och när jag kreperat har jag rätt levererat alla dom
– Er mikroorganismene redningen?
– Ja, definitivt en del av den. Ettersom vi kan binde kull i jorda ved hjelp av dem. Og gjøre vår stressede, utvaskete jord fruktbar igjen. Men de må ha kyr, gress, bokashi og biokull fra oss, utdyper Sundström.
MENS ARBEIDET i hagen har vært Sundströms egne «lugna havn», har han levd livet som rockeartist.
Sammen med storesøsteren, hans østtyske mamma og pappaen fra Dalarna, vokste Stefan opp i det han beskriver som en normal, svensk familie, i et rekkehus i en av Stockholms drabantbyer.
– Jeg var flink på skolen, og litt rar og ensom. Jeg pleide å leke mye for meg selv i skogen. Jeg hadde mye vondt i magen fordi jeg ikke ville gå på skolen, forteller han.
Drømmen som liten var å bli museumsguide. Han så for seg hvordan han skulle vandre rundt i Nordiska museet i Stockholm, og fortelle alle besøkende hvordan kongene døde. For det var han veldig opptatt av.
Men da han hørte Ebba Gröns låt «Vad ska du bli», var det noe som forandret seg.
– Det var det beste jeg hadde hørt. Og akkurat den oppfordringen: Fortsett! Vær tro mot det du kjente som barn.
Et triks når man ikke kommer noen vei, kan være å tenke at nå skal jeg skrive noe «skitdåligt».
SOM 14-ÅRING begynte han å spille på storesøsterens gitar. Snart var han med i band, og på nesten umerkelig vis, ble det til en karriere.
– Jeg spilte og kunne begynne å leve av det. Da var det også sånn at det ble som en jobb, der man får tilbakemeldinger og kritikk. Samtidig hadde jeg hele tida dyrkingen som en slags ventil, der jeg kunne holde på med noe uten å få tilbakemeldinger på det. Men så skrev jeg en bok om hva jeg hadde holdt på med i hagen, og så ble det flere bøker. Som også ga tilbakemeldinger og kritikk. Så nå må jeg vel finne en ny, hemmelig hage, sier 60-åringen.
– Når får du tid til å skrive?
– Det føles som om jeg har all verdens tid, spesielt nå under pandemien. Låter har blitt til ved at jeg drar et sted og tar med meg alle snutter jeg har sunget inn på mobilen. Så setter jeg meg ned med gitaren. Å skrive kan i blant være vanskelig. Det er bra at det er deadliner, sånn at man blir tvunget til å skrive. Jeg skriver ofte rett før deadline. Et triks når man ikke kommer noen vei, kan være å tenke at nå skal jeg skrive noe «skitdåligt». Da blir det lettere å sette i gang, og etter en stund blir det bra.
I 2019 GA STEFAN UT sitt foreløpig siste album, «Domedagspredikan», som kanskje har blitt enda mer relevant nå i pandemiens verden. Gjennom å ty til det gamle testamentet, var målet å skremme folk opp.
Stefan tror på handling, og at det hjelper å gjøre noe. Som Greta Thunberg.
– Det finnes mange måter, men Gretas måter er best. Jeg tror på blokkader og okkupasjoner. Og boikotter, sier han.
– Er du en dommedagspredikant?
– Jeg tror du må spre håp. Men det må være et skikkelig håp. Og du får bare håp hvis du handler. Som Greta Thunberg, hun sprer håp.
– Du har selv sluttet å fly, eller flyr veldig lite. Hva tenker du om flyskam?
– Jeg tror ikke det er så bra. Mennesker som skammer seg er akkurat som mennesker som fornekter skyld, det bikker over. Du blir skamløs i stedet, og flyr som helvete. Skatt isteden flyselskapene i hjel. Eller bygg om flyfabrikkene til solcellefabrikker, sier Stefan Sundström.
