Meninger

Den tause kunnskapen må få en stemme

Det ville være ironisk om samene, som i generasjoner har levd med respekt for og høstet varsomt av naturen, skal være de som betaler prisen for klimapolitikken. En ekte, grønn politikk er den som fremmer skånsom og bærekraftig bruk av både matjord, utmark og hav, skriver Kjersti Skar Staarvik.
Roros Rein Ren Mat Anki Grothe 2020 45cm 300dpi 16
Fra Røros Rein: Magne forklarer sønnen Mattids hvordan han kan vurdere om en eldre bukk eller simle har blitt for gammel og må slaktes. Når reinsdyra har kommet opp i en viss alder kan en kjenne om de har tenner eller ikke. Som drøvtyggere slipes tennene ned gjennom et liv. I stedet for å gå ute og sulte, blir dyrene slaktet.

Samiske folk har alltid levd i pakt med naturen og dens sirkler; årstidene, været, dyrene og plantene er alle med i deres holistiske levesett. Kunnskapen sitter ikke bare i hodet, men i hendene, hjertet, tungen og øyemålet. Hele dyret brukes. Planten likedan. Det høstes varsomt. Man tar det man trenger, ikke mer. Ressursene skal ivaretas for kommende generasjoner. Filosofien bugner av respekt og bærekraft, men harmonerer dårlig med markedskreftenes irrasjonelle jag etter vekst, og jordbrukspolitikkens volumtankegang.

DE FLESTE av verdens urfolk, og mange av jordens fattige, er fortsatt avhengige av mat de selv høster, og tradisjonell medisin hentet fra naturen. Deres matsystemer og livsvilkår er uløselig knyttet til miljøets generelle helse. Når bulldosere med logoer tilknyttet milliardkontrakter toger innover skjøre økosystemer, ser urfolk ikke bare hjemmene sine, men selve livsgrunnlaget sitt bli jevnet med jorden. Og det er urfolket selv som smertelig får erfare at deres eget ordtak stemmer: penger kan ikke spises.

Når vi i dag ser at multinasjonale selskaper forsøker å ta patent på urte- og medisinveksters DNA – såkalt biologisk piratvirksomhet – får vi en ny innfallsvinkel til tematikken. Gjennom biopiracy blir urfolk som til alle tider har dyrket eller livnært seg på disse vekstene frastjålet sin kunnskap. Det er lett å trekke paralleller til selskaper som gjennom å ta eierskap til såfrø, nekter bønder å rå over egne avlinger – med mindre de betaler dyrt for det som før var deres.

Gjennom biopiracy blir urfolk som til alle tider har dyrket eller livnært seg på disse vekstene frastjålet sin kunnskap.

SAMER HAR I ÅRHUNDRER blitt utsatt for fornorskningsprosesser som har undertrykket deres levesett, næringsveier, kultur og språk. I dag har Norge undertegnet ILOs konvensjon som beskytter urfolk, og som skal sikre samenes rettigheter. Fornorskings- og assimileringspolitikk har i nyere tid blitt beklaget fra myndighetshold, men samene opplever fortsatt at deres autonomi og tradisjonelle levesett trues.

Reindriftsamer på Fosen i Trøndelag ble nylig tilkjent 90 millioner kroner i erstatning for ødelagt reinbeite, som følge av vindkraftutbygging. Det er kanskje mange penger, men i realiteten en fattig trøst for samene, som må endre de eldgamle samiske tradisjonene for reindrift: Reinen skal og har alltid beitet fritt. Når vinterbeitet blir til vindmøllepark, trekkmønstre endres, klimaendringenes vekslende vær gjør snø til is, og laven blir utilgjengelig for reinen, da spøker det både for hva de skal fôre dyra med (importert kraftfôr?), for selvbergingen og selve den samiske kulturen. Som om ikke det var nok går staten nå inn i ankesaken – på vindkraftens side. Samene opplever den statlige innblandingen som et bakholdsangrep. – Vi sto allerede aleine mot mektige grupper som Statkraft og storkapitalen i Credit Suisse. Nå får de Regjeringsadvokaten på laget. Du føler deg utrolig liten, sa reindriftseier Leif Arne Jåma til Klassekampen. Han mener saken viser at regjeringens oppgjør med historiske overgrep mot samene er tomme ord.

Vi journalister kjenner da også til grepet som samfunnstoppene lærer seg når de går på mediekurs. Og det er nettopp unnskyldningen. Trikset dras opp av hatten, som en hvit kanin, applaudert og beundret av tilskuerne, gang på gang – fordi det fungerer. Men når stormen har lagt seg, blitzlampene slukket, og alle fornøyd har sagt seg enige i at det å beklage var det eneste rette. Vel, da kan både politikere og industriselskaper stort sett fortsette som før.

Havis som smelter, reduksjon av permafrost, endring i rovdyrs vandringsveier, skogbranner og irreversible forandringer i fauna og flora er andre utfordringer som med økende hurtighet påvirker ikke bare urfolk, men mennesker over hele verden. Samtidig kan nøkkelen til å beskytte habitater, reparere noen av skadene og tilpasse seg skiftende forhold nettopp ligge hos samer og andre folk som i årtusener har levd på naturens nåde. Den tause kunnskapen må få en stemme.

ET VIKTIG PREMISS for å opprettholde urfolks miljø, språk, mattradisjoner og kulturelle integritet, er koblingen mellom folkene og deres territorier, både på land og vann. Lokalsamfunn og fiskerbønder blør når fiskerettigheter samles på få rederhender og fisken sendes til Kina fremfor til norske havner. Den sjøsamiske kulturen, basert på sesongfiske og småbåter, er avhengig av fiskenæringen for å overleve, på samme måte som den innlandske samiske kulturen er avhengig av reindriften. Og når samiske boplasser og beiteområder trues av kraftutbygging, veier, vindmøller og hyttebyer – da er risikoen stor for at reindriftseiere og utmarksbønder avvikler driften.

Den tause kunnskapen må få en stemme.

Utmarksbonden, som gjerne kombinerer variert småbruksdrift med sanking, høsting og jakt, sliter når jordbrukspolitikken stimulerer til standardisering og økte volum. Om du har et bruk i Alta og må hente soya fra Brasil for at husdyrene skal gi nok penger i kassa, snakker vi egentlig om lokal produksjon i det hele tatt?

På samme måte som for bonden som dyrker jorda, følger den samiske kulturen for å jakte, fiske og sanke, naturens sirkler og årstidenes variasjoner. Og på samme måte som vi bør heve stemmen mot nedbygging av matjord, bør vi rope varsku når samenes virksomhet, som i mange tilfeller er siste skanse mot større inngrep i uberørte områder, trues. Vi trenger en landbruks- og arealforvaltningspolitikk som reflekterer dette. Det ville være ironisk om samene, som i generasjoner har levd med respekt for og høstet varsomt av naturen, skal være de som betaler prisen for klimapolitikken. En ekte, grønn politikk er den som fremmer skånsom og bærekraftig bruk av både matjord, utmark og hav.

VINTERUTGAVEN 2020 av Ren Mat er en hyllest til samisk kultur og spesielt matkultur. Ved å lære om og teste ut, og slik hedre den samiske matkulturen fra vår egen kjøkkenbenk, er vi med på å gi stemme til den tause kunnskapen, som står i vedvarende fare for å bli glemt. Men det handler ikke bare om solidaritet. Det handler om forbrukermakt og miljøkamp med kniv, gaffel og lommebok. Urfolks matsystemer spiller en nøkkelrolle i å opprettholde kultur, språk, arv og identitet. Om kunnskapen samiske folk sitter på skulle gå tapt, mister ikke Norge bare førstehåndsinformasjon om bærekraft, biologisk mangfold, matsikkerhet og selvforsyning, vi mister en bit av oss selv.

Flere artikler