Reportasjer

Budeienes rike

Setra har vært, og er stadig, kvinnenes område. I dag er antall setre med melkeproduksjon sterkt redusert. Naturlig nok er også antall budeier i fåtall. Mon tro hvor mye kunnskap, matkultur og bondevett vi mister med hver budeie som forsvinner.
Ragnhild Lia Pa Gavelsjasetra Lite Arne Aas
Ragnhild Lia var budeie på Gavlesjåstulen i Notodden trolig de fleste somrene i løpet av livet, sammen med telemarkskyra sine. Hun omtales som et arbeidsjern med sterke politiske meninger. I et NRK-intervju fra 1987 ble hun spurt om hun ikke skulle ha ferie: «Å nei, jeg er ikke vant med det. Jeg liker ikke å ha ferie heller, jeg liker ikke å være borte fra kyri.»

Sterke, arbeidsomme og kløktige budeier opp gjennom tidene har dannet grunnlaget for sterke tradisjoner, matkultur og en stor del av vår nasjons identitet. – Likeså viktig som seterbruket har vært for norsk jordbruk har kvinnene vært for seterbruket, skriver Karoline Daugstad i et notat fra Ruralis.

På starten av 1900-tallet var 100 000 setre i drift. 838 setre var i drift i 2018. Mange ligger i ruiner eller er forfalne med gjengrodde setervoller, noen er omgjort til fritidsbruk, ifølge NIBIO. Samtidig er kun 16 av 100 norske bønder kvinner. Forskere karakteriserer dagens landbruk som det maskuline jordbruket, som trolig har skjøvet både budeier fra setra og kvinner fra bygda. Hva skjedde med budeia og hvordan så seterlivet ut før?

FRA JONSOK TIL Krossmess hadde budeia ansvar for seterstell og gårdens viktigste produksjon; foredling av melka til vinterens forråd. Budeia kunne være bondekvinnen på gården, datteren, en ugift tante eller en innleid kvinne, og hun kunne være så ung som elleve år. Mens borgerlige, kvinnelige byboere på 1800-tallet hadde få rettigheter og helst skulle tjene mannen, hadde kvinnene på bygda et stort ansvar og deres bidrag var avgjørende for husholdningen.

– De menneskelige ressursene ble brukt mest praktisk, forteller Katharina Sparstad, daglig leder i Norsk Seterkultur.

– Seterdrifta kunne kombineres med barn. Kvinnene hadde også mest med dyra å gjøre, både oppe på setra og med fjøsstellet nede på gården. Mennene var nede og tok slåtten og annet gårdsarbeid.

Likeså viktig som seterbruket har vært for norsk jordbruk har kvinnene vært for seterbruket.

UTEN SETER, ingen gard: «Uten setrene kunne neppe melkeproduktene fått det omfang i norsk kosthold som de fra eldgammel tid har hatt», skriver Gudrun Ulltveit og Harald Osa i boka Norsk mat gjennom tidene. Før i tiden hadde husdyra og deres gjødsel en så viktig rolle på gården, at det var lovfestet å ha en viss mengde husdyr per åkerareal – dette for å sikre nok gjødsel og hindre en utpint jord. Her kommer setrene inn. På åkrene rundt gårdene ble det gjerne dyrka korn, en viktig avling på selvbergingsbruk. Korn ble prioritert foran vinterfôr, og dyra måtte opp til utmarksbeite hvor vinterfôret også ble slått.

PÅ SETRA KUNNE, og kan stadig, dyra spise seg fete på de gode utmarksbeitene, etter en vinter med dårlig fôring – slik melkeproduksjonen ble regulert til å være sesongbasert før. Flere av beiteplantene har blitt avhengig av dyrenes tråkk og beiting, og insekter er igjen avhengig av urtenes fargerike blomster. Budeia steller dyra og yster melka til meieriprodukter. «Det er velkjent at fjellgraset er meir nærings- og vitaminrikt, så mjølka vert feitare, rjomen tjukkare og fjellsmøret gulare og meir velsmakande», skriver Halvor Sem i boka Lifjell i farne tider.

TETT PÅ NATUR og dyr, helgebesøk fra vandrere, grendefolk og kjærester, og produksjon av årets viktigste gårdsinntekt kan tenkes å ha gjort livet på setra meningsfylt. Men det var ikke for pyser. En undersøkelse fra Telemark i 1904 viser at budeia hadde ansvar for 14-15 kyr og 40 geiter. Opp kl. 5-6 om morgenen for å finne buskapen, kanskje måtte de lokkes på. Dyra skulle stelles og melkes morgen og kveld. Ost skulle kokes og knas, smør kinnes, prim røres, fjøs rengjøres og kar skures i einerlåg. Ofte var det «attåtarbeid» i tillegg, som spinning av garn, strikking, veving og sying av skjorter, samt lage redskaper som melkesil og «tvog» til å vaske grytene med. De fant ved til brensel og tørka fôr.

UTSTYR PÅ SETRA
«Ei kinne, ein ystekjel (mysepanne) på ca. 125 l, eit mjølkespann, 20 mjølkebunker, eit nedrenningskar på 300 k, eit ystekjerald for pultost og eit ystekjerald for søt kvitost og til surmyssmør, fire osteformer eller myssmørstokkar til søtmyssmør, tre ostenæler (trau), eit smørtrau, eit trau til ymse anna bruk, ei ostekvern, eit kevle, eit rømmespann, ein mjælk-så og en skuli-så (så til skuler)».
Kilde: Skildring fra en Hedmarksgård på 1800-tallet. Ole Hersoug, sitert i Til seters: norsk seterbruk og seterstell av Lars Reinton, 1969.
For å ikke gå seg bort i mørke har mange fortalt at de holdt i halen på den bakerste kua for å finne veien hjem.

DAGENS SETERARBEID har for mange blitt mer forenkla, med aggregat, melkeorgan og tank og kanskje en inngjerding til dyra om natta eller bruk av nofence. Seterhytta er kanskje ikke like glissen og kald lenger. Men den arbeidskrevende hverdagen og behovet for sunt bondevett er der enda.

– Mye kan skje dyra på fjellet, og budeia hadde ansvaret for dyras ve og vel, forteller Sparstad fra Norsk Seterkultur. – Dyr kan sette seg fast i myr eller fjellvegg, flomstore elver og ras. Mang en budeie har måttet hente ned skørsette geiter, som satt fast i fjellet. Ørn kan jage dyr utfor stup og skremme flokken så dyra blir spredt. Om høsten er dyra ville etter sopp og kan ofte rote seg langt av gårde. Er veien hjem for lang, hender det de ikke kommer hjem. Da må budeia ut å lete, og det er ikke uvanlig å komme hjem med bortkomne flokker i stummende mørke. Dyra kan som regel veien, og for å ikke gå seg bort i mørke har mange fortalt at de holdt i halen på den bakerste kua for å finne veien hjem. Det er svært viktig å stelle pent med dyra for at de skal komme hjem til melking til rett tid, hver dag, forteller hun.

VI HAR HØRT historier om mødre som fulgte etter døtrene sine i skjul opp til setra med børsa på ryggen, for å beskytte jenta mot nysgjerrige menn. Sparstad mener dog at budeia besitter en respekt.

– Kanskje fordi folk vet at hun har et fundamentalt ansvar og ikke må «ødelegges», sier Sparstad. Fra oppholdet på setra lærte ungjentene det å ha ansvar og omsorg – de måtte også lære seg medisin og behandling av skader hos dyr og mennesker. – Noen så frem til en sommer på setra, mens for andre føltes det som tvang, spesielt hvis de lengtet ut i verden og ville utdanne seg videre, forteller Sparstad.

– Men mange elsket dette livet. For mange barn var dette et paradis. Barna hadde plikter, men det var ellers mye tid til å leke fritt. Det er jo paradoksalt at mange budeier sier de opplever en slags frihet, selv om man aldri er så bastet og bundet som på stølen med alle rutinene. Det er noe med livet i fjellet, sier Sparstad som er budeie selv på Sparstadstølen i Valdres.

Mange budeier sier de opplever en slags frihet, selv om man aldri er så bastet og bundet som på stølen med alle rutinene.

SETRENE KUNNE ligge i setergrender, hvor ferske budeier fant støtte i kvinnemiljøet.

– Det var vanlig å samarbeide og ha formiddagskaffe sammen når kvitosten var tatt opp av gryta. Vafler eller kvikaker med seterrømme, med blåbær eller moltesyltetøy, sier Sparstad. – Men, det var ofte konkurranse, hvem lagde den beste osten eller ble ferdig først om kvelden? Nye budeier måtte testes. Noen ganger var det ganske rått, og hun måtte igjennom diverse ilddåper før hun ble inkludert i fellesskapet. Jeg vet om budeier som rett og slett ga opp og la ned drifta, fordi de var inngiftet fra andre områder med andre tradisjoner og derfor ikke ble akseptert, forteller Sparstad.

Stølsprodukter fra Norge vinner priser i internasjonale konkurranser.

MATKULTURARVEN LAGT ned av dyktige budeier opp gjennom historien er ikke liten. Mange meieriprodukter med opphav på setra består den dag i dag, og stølsprodukter fra Norge vinner priser i internasjonale konkurranser. Noen av dem har blitt laget i hundrevis av år i ubrutt tradisjon, som i Undredal.

– Vi mista en god del av denne matkulturen, men har tatt tilbake mer kunnskap, mye takket være ildsjeler og Norsk Gardsost. Det vi savner er kunnskap om det mer tradisjonelle, fjellosten og den opprinnelige brunosten. Smør var et av de viktigste produktene, derfor ble både brun- og kvitosten magrere enn det som er i salg nå. Bortsett fra buferdsosten, den var av helmelk, sier Sparstad. – Oster av surmelk var mer vanlig før, altså retning pultost. På stølen vår har vi osteformer som var til fastost av surmelk. De modnes utenfra, ikke innenfra. Denne tradisjonen lever ennå i alpene, men her er det veldig få eller ingen som har greid å videreføre denne tradisjonen, forteller Sparstad.

SETERPRODUKTER
«(..) Smør og Ost, baade Sød-Ost, saa og Skiør-Ost eller Suur-Ost, samt Kna-Ost, Knøst- eller Pult-Ost, som i Quarter og Spand nedsaltes, item Mysse-Smør, Mysse-Brøm eller Prim, som kaages af Mysse eller Valle og sammesteds formes tilsammen som Ost, og kaldes Prim-Ost. Den suure Valle kaldes Syre og forvares i Tønder til Vinteren, baade til at kaage af, saa og til at drikke; thi Vand og Syre tilsammen, som de kalde Blande, maa tiene dem til Drikke».
Kilde: Skrevet av Jonas Ramus i 1715, sitert i Til seters: norsk seterbruk og seterstell av Lars Reinton, 1969, som skriver at dette gjaldt stadig da han skrev boka.

MOT SLUTTEN AV 1800-tallet ble melkeseparatoren oppfunnet, bondeeide bygdemeierier gjorde inntog og kunstgjødselen erstattet behovet for hesjing av beiter. Dette gjorde setrenes funksjon mindre viktig. Industrialiseringen av jordbruket bidro til en bedre inntekt og enklere jobb for bonden. Men parallelt førte rasjonaliseringen og omleggingen i jordbruket i stor grad kvinnene ut av næringen, ifølge Karoline Daugstad.

Rasjonaliseringen og omleggingen i jordbruket førte i stor grad kvinnene ut av næringen.

På samme tid gikk kvinner fra å tjene mann og husholdning, til å skaffe seg arbeid utenfor hjemmet og kjempe for bedre rettigheter i samfunnet, som full tilgang til universitetene. Omkring hundre år senere, på 1960-tallet, akselererte denne utviklingen – familiebruket som institusjon brøt sammen, skriver Daugstad. Arbeidet utføres først og fremst av menn og oppgaver tidligere knyttet til kvinnene utføres av maskiner. I tillegg kom ikke odelsrett for kvinner før i 1974(!). Siden har grunnene til redusert seterbruk blitt flere; blant annet mer beite tilgjengelig nærme gården fordi nabogårder legger ned, melkeroboter og større buskap, ifølge Seterpolitisk melding 2019.

BUDEIE OG BUDØR. Selv om fordelingen i landbruket tradisjonelt har vært kjønnet er ikke kjønn i seg selv definerende for å velge budeie eller budør som yrke. I en gjennomgang av «det kvinnelige prinsipp» knyttet til forvaltning av naturen, som et omsorgs- og innlevelsesperspektiv i forhold til naturen og å bruke ressursene riktig, fant forskerne at verdiene som tillegges dette prinsippet finnes like mye hos menn og kvinner.
Kilde: Kvinners rolle i seterlandbruket, Karoline Daugstad, Ruralis

AT DET ER SÅ få kvinner igjen i jordbruket må også sees i sammenheng med at kvinner har flyttet fra bygda til storbyen i lang tid. «Distriktspolitikken hatt et instrumentelt syn på kjønn», skrev Maria Dyrhol Sandvik i Fett magasin tidligere i år. «Bygda spør ikke kvinner i fruktbar alder hva den kan gjøre for kvinnene, men hvor mange barn kvinnene kan føde i bygda». Påstanden er støttet av distriktsforskning. Elise Winthertun skriver i samme utgave at begrensede arbeidsplasser utvilsomt er en viktig årsak til kvinneflukten. At landbruket ikke anses som en attraktiv arbeidsplass for noen kan knagges på grunnene over.

I DAG VET VI at brudd med denne typen ekstensivt landbruk, til fordel for intensivert drift, bidrar til gjengroing og truede naturtyper og at planter som er viktige for pollinatorer forsvinner. Legger vi til det økonomiske og klimatiske regnskapet fra kraftfôrimport er det ikke vanskelig å kalkulere med at det å drive setring i fjellbygdene der utmarksbeite utgjør en stor «gratisressurs» er en del av fremtidens jordbruk.

Vi undres over hvor mange metoder, oppskrifter, kjerringråd og kulturhistorie som ikke har fått leve videre fra de mange nedlagte setrene. Setersmør og oster som hver eneste budeie laget på sin måte, pyntet med smørroser og ostestempler, særegne for sine gårder. Hver seter, hver dal, hvert fjell og region hadde sine måter å gjøre det på. Om vi er litt flere som bruker ferien vår på en seter, kan denne kunnskapen blomstre opp igjen. Vår immaterielle kulturarv bevares best gjennom bruk. På seterkultur.no finner du ledige budeiejobber.

Kilder: Kvinners rolle i seterlandbruket, notat fra Ruralis av Karoline Daugstad – Til seters, norsk seterbruk og seterstell av Lars Reinton – Norsk mat gjennom tidene av Harald Osa og Gudrun Ulltveit – Seterpolitisk melding 2019 av Alliansen Ny Landbrukspolitikk – Fett magasin 1/2020 – seterkultur.no – nibio.no – ssb.no

Les også intervjuer med tre på stølen.

NORSK SETERKULTUR PÅ UNESCO-LISTEN?
Norsk seterkultur og andre organisasjoner har samlet seg om et prosjekt for å nominere norsk seterkultur og den immaterielle kulturarven herfra til en oppføring på UNESCO-listen.
– Målet er å øke det generelle engasjementet for stølskulturen. Dette er noe mange har et forhold til og ønsker å ta vare på. Likevel blir vi færre. Dette bør ikke bare være landbruket selv sitt ansvar, men alles – i alle sektorer og forvaltingsnivåer. Vi tror en listeføring vil føre til mer engasjement og aktivitet, og ikke minst at alle ledd i forvaltningen tar sin del av ansvaret, forteller Katharina Sparstad fra Norsk Seterkultur. Nominasjonen skal leveres til Kulturrådet i 2022.
SETERPOLITISKE TILTAK
1. Nasjonalt setertilskudd
2. Gratis melkekvote
3. Investeringsprogram for seter
4. Satsing på mikromeieri og lokal distribusjon
5. Forbud mot misvisende seterreklame
6. Økt beitetilskudd til utmarksmelk
7. Styrke avlslaga for gode beiteraser
8. Tilskudd til kastrerte okser
Kilde: Seterpolitisk melding 2019

Flere artikler