Erik Roed Helt Pottit
Reportasjer

Helt pottit

Ingen spiser mer potet enn Ola og Kari Nordmann. Men hvordan nå fram til dem med selveste superpoteten?

VI STÅR på et høydedrag, med god utsikt over Randsfjorden mot vest. Det er lett å forestille seg at dette var et etablert landbruksområde i flere hundre år før Halvdan Svarte i royal bakrus forsøkte å krysse innsjøen på altfor tynn is. Vestre Aschim gård ligger i en klynge med de andre Aschimgårdene, og om ikke Kristin og Johan Swärd selv titulerer seg som småkongelige, omtales de i økomat-kretser med betydelig ærbødighet. Uten Johan og Kristin hadde neppe svedjerug og dala landhvete vært i hverdagsvokabularet til vanlige matinteresserte i Norge.
Ekteparet Swärd er nemlig blant dem som i stedet for å snakke om det, gjør det. Gjennom vitebegjær og en monumental mengde manuelt arbeid har de konsentrert seg om å produsere og oppformere kulturplanter, det være seg grønnsaker, korn og poteter. De er kulturbærere i ordets egentlige forstand.

Å etablere en ny type matvare i systemet krever en kombinasjon av massiv etterspørsel og vedvarende leveringsevne.

OVER KJØKKENBORDET går samtalene om matproduksjon, økologi og bondeliv. På svensk. – Jag är från Nord-Sverige, forteller Johan, og uttrykker glede over at gjesten legger Västerbottenost på det hjemmebakte brødet. – Jeg vokste opp rett ved meieriet som yster Västerbottenost. Det er ost som smaker skikkelig!
Bønder som bryr seg om sluttproduktene, og som ønsker å prege maten vi spiser, trenger vi sårt. Selv om Kristin og Johan serverer fantastisk brød av korn de selv har sådd, høstet, malt til mel og bakt i ovnen, er ikke dette hverdagskost i det norske landbruket. Årsakene til at veldig mange bønder er mer opptatt av den siste modellen fra John Deere enn hvordan matråstoffene deres blir bearbeidet videre, er mange og sammensatte. Det er klare forventninger fra de store distribusjonssystemene til Bama, Asko og matvarekjedene om at matprodukter skal være uniforme, og at de skal være produsert i store kvanta. – Det er dette systemet vi støter mot i vårt arbeid med kulturplanter. For eksempel har vi de siste årene forsøkt å bekjempe det store tørråteproblemet på poteter med å oppformere mer motstandsdyktige sorter. For fem år siden startet vi med en liten bøtte Sarpo Mira settepoteter vi fikk av den svenske matnestoren Hans Larsson. I fjor høstet vi nesten tre tonn superpotet fra ett dekar, sier Johan. – Hva skal vi gjøre med dem?

DE FORTELLER at alle forsøkene på å selge denne flotte poteten til matvaregrossistene har vært mislykket. Denne sorten står nemlig ikke i produktlistene, må vite. Å etablere en ny type matvare i systemet krever en kombinasjon av massiv etterspørsel og vedvarende leveringsevne.
– Men det er en stor og veldig god potet for det! Den passer bare ikke inn i systemet. Kristin ler godt, men det skinner gjennom at ensrettingen og monotonien i matdistribusjonen er tragisk. Selv har de solgt et drøyt tonn av Sarpo Mira som småsalg fra gården, i spesialbutikker som Mølleren Sylvia i Oslo eller gjennom den lokale Reko-ringen (en salgskanal via sosiale medier, direkte fra småprodusenter til forbruker). Men ennå, nå i starten av mai, er det halvannet tonn matpotet som ikke har noen gane å gå til.

På Vestre Aschim gård på Hadeland tar Kristin og Johan Swärd vare på vår nordiske kulturkorn-arv og har Norges eneste gårdsgenbank.
Potetbøndene har jo langt på vei gitt opp å kjempe denne kampen uten tung sprøytemiddelbruk, men vi har lenge vært på leting etter sorter som ikke lar seg smitte så lett, og det fant vi med Sarpo Mira.

TØRRÅTE har i mange tiår vært en stor utfordring for potetdyrkere over hele verden, også i Norge. – Det som gjør denne poteten spesielt verdifull, er at den viser en enorm motstand mot tørråtesmitte, selv om den dyrkes side om side med en sort som har tørråte, forklarer Johan.

– Mens vi lenge klarte å holde denne sykdommen på et levelig nivå i Norge, eksploderte smitten rundt år 2000. Da ble den ikke lenger bare overført ved kontakt av smittet potet og utstyr, men også gjennom kjønnet formering, sier han. – Potetbøndene har jo langt på vei gitt opp å kjempe denne kampen uten tung sprøytemiddelbruk, men vi har lenge vært på leting etter sorter som ikke lar seg smitte så lett, og det fant vi med Sarpo Mira.
Tørråte (Phytophthora infestans) er egentlig en art av gulbrune alger, men omtales som en sopp. Den kan spre seg med luft- eller vannbårne sporer, ved direkte kontakt mellom smittekilde og friske potetknoller eller stengler og ris. Den kan også forekomme på tomatplanter. Det første symptomet på at du har smitte i potetfeltet ditt, er at riset blir brunsvart og visner, og dermed stanser også fotosyntesen som skaper kraft til å utvikle potetknollene i jorda. På undersiden av bladene kan du se gråhvite skygger, nemlig soppsporene. Disse smitter resten av planten, blant annet ved at regnvann fører sporene ned i jorda til potetknollene. Tørråte på potetknollene kan du se ved at de har tørre og innsunkne felt, og plantekjøttet kjennes tørt. Poteten blir uspiselig hvis den er rammet. Det går an å varsomt varmebehandle settepotet, typisk ved 43 grader i fire timer, men det krever mye teknikk og utstyr. Samtidig er det fort gjort å skade potetens spireevne i samme slengen.

DET VAR tørråten som forårsaket The Great Famine i 1840-årenes Irland, som nesten halverte øyas befolkning gjennom utflytting og regelrett sultedød. Vi snakker altså om en side ved matproduksjonen som må håndteres med forstand.
– Den moderne globaliseringen har mye å tilby oss av opplevelser og kulturell utveksling, men med den sprer vi også sykdommer til både planter og dyr, sier Kristin. – Hittil har sprøytemidlene vært effektive mot tørråte, men vi oppdager stadig nye og skumle sider ved giftbehandling i landbruket. Over tid må vi løse slike utfordringer på gammeldags måte: med biologiens naturlige metoder.


Sarpo Mira;
En stor, rød potet med fint skall og lite skurv. Oppført i nasjonal sortsliste fra 2002. Den er med i det norske genbanksortimentet fordi den er tørråteresistent, og ikke fordi den tilhører norsk plantearv.
Kilder: agropub.no – Nibio – Store Norske Leksikon

Flere artikler